Biografi om historisk doldis

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Hans Olav Lahlum: «Oscar Torp. En politisk biografi» Cappelen

DEL

Formann i Det Norske Arbeiderparti fra 1922 - 1945. Statsråd fra |935 - 1948. Ordfører i Oslo 1934 - 37. Statsminister 1951 - 1955. Stortingsrepresentant, parlamentarisk leder, stortingspresident. Og likevel en person som få har et konkret bilde av. Navnet er Oscar Torp.

Nå har han fått sin biografi, skrevet av historikeren Hans Olav Lahlum, som har sitt daglige arbeid ved Høgskolen i Lillehammer. Han kaller den en politisk biografi, det indikerer at han legger stor vekt på å drøfte Oscar Torps politiske utvikling. Men han skildrer også mennesket Oscar Torp, hans to identiteter henger da også tett sammen. Han var fra Østfold, vokste opp farløs i fattige kår, og døde midt i sin politiske gjerning, 1. mai 1958, 65 år gammel.

I sin tidlige politiske periode var han radikal og revolusjonær, men fant likevel raskt sin veg inn i den delen av partiet som tok avstand fra Moskva-kommunistene. På dette grunnlag ble han i 1922 valgt til partiformann. Han ble også i årene framover stadig mer eksponenten for den pragmatiske sosialismen, bl.a. ved å strebe etter regjeringsmakt også i en mindretallssituasjon.

Han ble en sentral mann i London-regjeringen under krigen, som finansminister og senere forsvarsminister. Lahlum gir Torp mye ære for praktiske grep rundt evakueringen både av regjering og ikke minst gullbeholdning i de dramatiske aprildagene 1940.

Torp kom hjem fra England sammen med kronprins Olav allerede 13. mai 1945, bare for å se at Einar Gerhardsen allerede bokstavelig talt hadde satt seg i partilederstolen. Og Torp kom umiddelbart i skyggen av Gerhardsen. Ut av skyggen kom han brått i 1951 da Gerhardsen var sliten og ville gå av, bare for gjeninnta statsministerstolen i 1955. Torps regjering hadde da en periode slitt tungt, bl.a. som følge av manglende aktiv støtte fra viktige aktører i Arbeiderpartiet. Etter dette ble Torp en sliten og bitter gammel mann.

Og så ble han mer eller mindre glemt. Lahlum forklarer det kort sagt ved at han kom i skyggen av Einar Gerhardsen. Det skyldte delvis hans egen personlighet som resultatsøkende samfunnsbygger mer enn som aktiv i maktspillet, det skyldtes andre personers tidvis manipulatoriske stil og det skyldes historiske tilfeldigheter. Og mange kombinasjoner og fasetter av dette.

Lahlum har levert en solid og velskrevet biografi om en historiens doldis, fortjenstfullt fordi Oscar Torp fortjener å bli trukket fram i lyset. Han fyller ut vårt bilde av forrige århundres politiske historie, på en måte som bør appellere både til de vanlig interesserte og til faghistorikerne. Lahlum skriver godt og har bidratt til å gjøre stoffet lett tilgjengelig ved å sortere ut mye informasjon til noteverket. Dette er rett og slett både spennende og fengende lesning.

Artikkeltags