Dette er en utpreget damebok; om kvinner, for kvinner. Vi forholder oss til «jeg-damen» Betty, og hennes fire-fem venninner i livets mellomfaser. Det vil fortrinnsvis si fra ungene kommer og til skilsmissen er et faktum og den snikende usikkerheten for en lang alenefremtid inntreffer. Jeg antar at den smått smilende gjenkjennelsen først og fremst vil gjelde de kvinnelige leserne, men denne vesle boka er kanskje litt opplysende for oss 50 prosent på utsiden også.
Vi sitter nemlig utenfor vinduet og titter inn i rekkehusene, der damene våre sliter med sine – stort sett – små problemer av ekteskapelig, kroppslig, vennskap- og familiemessig art, gamle foreldre så vel som ungene. Det er noe fascinerende med denne boka, egentlig. Til å begynne med blir jeg oppgitt over dette totalt alminnelige, om ikke pludrete så i alle fall småpratende dagliglivet. Er dette noe å skrive litteratur om ... så detaljert og så flatt? Men etter hvert som sidene går, får jeg sans for nettopp det jevnt dagligdagse. Og for innblikket i kvinners intime gjensidighetsforhold. Den som har lest Helene Uris «Honningtunger», synes jo å vite mye om den skjulte smådjevelskapen og overflatesøtheten som preger den «venninne»klubben. Hos Stien er lurheten og halvondskapen borte. Her er relativ trygghet, en viss overbærenhet, ikke lite røffhet, men mest gjensidig støtte og ganske mye morskap; alt slik man trenger når det knirker som verst i jobb og ekteskap.
Legg så til for eksempel en festlig-ironisk beretning om de snart middelaldrende og noe midjevoksende ektemenn som kaster seg på Birken-bølgen, eller noen betraktninger om de typisk svenske menn i forhold til sine norske brødre, og det ender med en trivelig lesestund som vil more de mange og ergre de få.