De revolusjonæres krig

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

ASBJØRN SUNDE Menn i mørket Spartacus forlag

DEL

Denne boka er et opptrykk; den utkom første gang i 1947 og ble en salgssuksess da. Nå, i disse Max Manus-tider, er anledningen der for en ny generasjons møte med en annen og etter hvert temmelig glemt del av motstandskampen. Mye er likt fra det vi kjenner i beretningene om Milorg og Linge-kompaniet. Det er sabotasje, dramatiske aksjoner med livet som innsats, arrestasjoner, tortur og henrettelser. Et liv i skjul, med måneder og år under beinhardt press.

Men det er vesentlige forskjeller også. Asbjørn Sunde, med kamperfaring fra den spanske borgerkrigen, ble en markant og målbevisst leder for «Osvald-gruppa». Etter Hitler-Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 bygget revolusjonære, oftest kommunister, opp en organisasjon på siden av det som etter hvert ble Milorg og Sivorg. Noe forbindelse var det riktignok, med lillehamringen Kai Holst som kontaktmann med hjemmefronten. Stikk i strid med de gjengse paroler perfeksjonerte de se seg på aktiv sabotasje av jernbane, bruer og fabrikkanlegg. De tok tyske soldaters liv når det falt seg slik, de likviderte angivere, og åpnet dermed for brutale represalier på sivilbefolkningen. Uten støtte fra utlandet, verken fra England eller Sovjet, måtte de være selvforsynte med penger og materiell, og løste det ved hjelp av bankran når kassa gikk tom.

Tysk Wehrmacht og Gestapo brukte store ressurser på å ta rulle opp organisasjonen, og hele 35 medlemmer ble drept i løpet av krigens fire siste år – omtrent hver sjette mann. Men etter frigjøringen og inn i den kalde krigen ble det stille om Osvald-gruppa. Som radikale revolusjonære var de på kant ikke bare med det borgerlige/sosialdemokratiske Norge, men også med nye ledere i NKP. Medlemmene fikk ikke engang Deltakermedaljen, og Sunde selv ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen i 1954. Han gjorde for øvrig ingen hemmelighet av at gruppa ikke hadde noen typisk norsk nasjonal innstilling, men gjorde sin innsats fortrinnsvis for å binde så store tyske troppestyrker som mulig her i landet og dermed borte fra frontene i Europa.

Det er mye Asbjørn Sunde ikke nevner i boka. Ikke minst er forhold til og ordrelinjer fra Sovjetunionen et åpent spørsmål. Tiden før sommeren 1941, og etter at Sovjetlederne ga ordre om å avslutte aktiviteten her i landet for ikke å komme på kant med den norske regjering i London, er nesten ikke nevnt. Men beretningen i seg selv er drivende godt skrevet, med en nerve og følelse som ikke står tilbake for noe jeg har lest fra denne tiden. Det fortelles at Max Manus-filmens forfattere alt er i gang med boka som grunnlag for en ny film fra okkupasjonstiden, og i menneskelighet og dramatikk vil den åpenbart ikke stå tilbake for deres forrige suksess.

Artikkeltags