Den siste agenten

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Trond S. Paulsen ISKALD KRIG Norsk etterretningsagent bak Jernteppet Aschehoug

DEL

For mange år siden sto jeg ved Jernteppet et sted i nord-Karelen og stirret over piggtråden inn i det fryktede Sovjet. Ved siden av meg sto en gammel mann og pekte: Her hadde han krøpet inn i dødsfiendens rike en gang på 1950-tallet. Han var finsk, men han kjente til at også nordmenn hadde gjort det samme i de øde traktene.

Helt til nå har jeg trodd at denne livsfarlige trafikken tok slutt på den tiden. Den ble for farlig, den ble avslørt, og NATO hadde andre måter å overvåke kommunistene på. Flere forfattere og til og med Lund-kommisjonen har kategorisk slått fast det samme.

Men i den fantastiske boka «Iskald krig» forteller Trond S. Paulsen at dette så langt fra er tilfelle. Gjennom den norske agenten Hoels historie, har han snudd opp ned på denne myten. Hoels siste oppdrag fant sted langt ut på 1970-tallet, og forbløffende som det høres ut, tok han seg, på de siste oppdragene, gjennom Jernteppet fra kontinentet.

Boka har ikke fått den oppmerksomhet den fortjener og noen har forsøkt å så tvil om Hoels autentisitet. Selvsagt ville det ha styrket bokens innhold ytterligere med et virkelig navn, men den som leser «Iskald krig» vil lett forstå hvorfor agenten vil beskytte seg og sin kunnskap.

Boka avslører en nesten ufattelig patriotisme, bygd på en overbevisning om at en storkrig mellom øst og vest, kunne komme når som helst. Frigitte dokumenter om Cubakrisen i 1962, forteller at denne frykten var reell. Men hvem ville frivillig ta på seg slike oppdrag som var nærmest å sammenligne med selvmordsaksjoner?

Jeg skal ikke avsløre bokens hemmeligheter; de blir også troverdige av det nøkterne, nærmest dagligdagse språket. Men «Iskald krig» handler ikke bare om de nesten vanvittige oppdragene, den beskriver en personlighet, et livssyn og et miljø som kan virke fullstendig anakronistisk allerede i dag, men som bidro til at den kalde krigen ikke ble varm.

Artikkeltags