Hun er norsk selv om navnet kanskje får mange til å tro hun er italiensk. Jeg leste ikke hennes debutroman «Dvergene» som kom for snart seks år siden og fikk god kritikk flere steder. Derfor er Cattaneo for undertegnede et nytt litterært bekjentskap.

i «Løgnere» skildrer hun et ganske trist hverdagsdrama fra flere synsvinkler og flere tidsperioder. Romanen er en fortelling der vi i porsjoner får rullet opp stadig flere avsløringer fra fortiden. På sett og vis er boka en thriller, men den er ingen kriminalroman.

Cattaneo fører en nærmest poetisk prosa, der hun balanserer hårfint, men konsekvent mellom å bruke presens om tida i dag og preteritum når hun befinner seg i fortida. Hun er dvelende og velger ord, uttrykksform og begrep som gir teksten et visst preg av lyrikk. Riktig nok dukker det innimellom opp språklige klisjeer. Dog ikke i slike mengder at det skjemmer helheten. Forfatteren besitter en så sober norsk at hun lett og kjapt ville klart å vaske bort rusket om hun hadde gitt seg noe mer tid før manuset gikk i trykken.

På den annen side skal det ikke underslås at dette er en engasjerende roman med en handling som raskt suger deg fast. Fotografen Marita har funnet sin forfyllede far død. I huset kommer hun også over en liten koffert full av bilder som forteller noe om faren, hun ikke ante. Boka blir en slags dannelsesreise der Marita ikke bare graver opp mer om mer om faren som gikk sine egne veger og kom på alvorlig kollisjonskurs med sine omgivelser, blant andre Maritas bror; hun blir også bedre kjent med seg selv.

Hun får ideen å dra liket av faren med seg til hytta der hun vil legge ham på lit de parade, men hun møter sterk motstand fra sine nærmeste.

«Løgnere» er en ganske trist fortelling som imidlertid blotter problemstillinger aktuelle for flere enn vi antakelig tror.