Olav Aukrust, odelsgutten fra Bøverdalen som ble nasjonalskald, er et ønskeemne for en biograf.

Et turbulent og tragisk liv med både mystikk og mystifikasjoner pirrer nysgjerrigheten hos både leg og lærd. At diktningen hans i dag framstår som vanskelig tilgjengelig og gammelmodig, krever nye innfallsvinkler for en leser.

Dette siste er utgangspunkt for Jan Inge Sørbøs biografi om Aukrust, som faktisk er den første i sitt slag. Sørbø vil rehabilitere dikteren som en av våre største, men uten å hevde at han er «like aktuell i dag». Snarere vil han sette forfatterskapet inn i den samtiden og det livet der det hører hjemme, og gjøre det forståelig på den måten.

Sørbø lykkes langt på vei i å trekke tydelige linjer gjennom et kaotisk liv. Aukrust sier altså fra seg odelen i det konservative og selvbevisste bondemiljøet i Lom og ender opp som mistilpasset student i Kristiania. Her bringer tidsånd og tuberkulose ham inn i dekadansen og en hemningsløs individualisme. Denne gir aldri helt slipp selv om han snart inntar andre posisjoner.

Han gjør front mot byen og moderniteten og blir en profet for det norske. Han tar utgangspunkt i en konkret, ofte rå, bygdevirkelighet og vil heve den opp til en nasjonal kultur. Denne skal så igjen heves opp til et åndelig nivå der den norrøne og kristne kulturen smeltes sammen i en ny kultus. Slik skal Norge bli en ledestjerne for et Europa som er sunket ned i en kulturell og åndelig alderdom.

Aukrust ser sin egen rolle som skaldens, seerens. Han skal bringe den åndelige sannheten til et folk nedsunket i mørke og unorskhet. Sørbø viser hvordan denne ambisjonen på mange måter sprenger dikteren. Aukrust opplever visjoner, men bare i glimt. Og forsøkene på å feste dem på papiret i en endegyldig form innimellom skolearbeid, privatliv, angst og sykdomsperioder, er vanskelig inntil vanvidd.

Den som etter siste ukes avisoppslag venter seg saftige trekanthistorier, vil nok bli skuffet. Sørbø er en edruelig biograf som ikke gir seg til å skildre slikt som det ikke er dekning for i kildene. Og disse er i hovedsak Aukrusts egne brev. Her skrur han seg opp til ekstatisk hyllest av sine kvinnelige inspirasjonskilder uten at det går tydelig fram hvor konkret denne «utroskapen» egentlig var.

Det er tydelig av de utdragene vi får, at brevene på mange måter er en del av forfatterskapet. Aukrust fikk bare gitt ut to samlinger mens han levde. Da var det viktig å kunne lette på det poetiske trykket overfor sympatiserende lesere – som konas søster. Problemet er da å skille hva som er biografiske opplysninger, og hva som er dikt.

Her glipper det av og til for Sørbø, som ellers har et mønstergyldig kritisk blikk på alle slags kilder. Et enkelt eksempel: Aukrust skriver et sted at han har sovet bare tre timer på en uke. Sørbø kommenterer at dette må være interessant for medisinere. Men er det ikke mer sannsynlig at det er snakk om det vanlige litterære virkemidlet overdrivelse? Og overført på Aukrusts kvinnehistorier: Erotikken var opplagt der, men det er tydelig at poeten lar seg rive med av sine egne himmelstormerambisjoner når han skriver om det.

Sørbø framhever at Aukrust også sto sterkt plantet i det jordiske, men kildematerialet gir oss i liten grad de historiene som kunne vist oss det. Dermed kommer biografien i stor grad til å handle om inspirasjonen fra Kierkegaard, Grundtvig og antroposofien. Her trekker litteraturprofessoren opp de store linjene på utmerket vis.

Så får en leve med en del utidige digresjoner, som når han trekker inn Snåsamannen i framstillingen. Denne skal etter sigende være «eit levande prov på at ei mekanisk verdsoppfatning er ufullstendig». Hvis dette er ment å si noe vesentlig om Aukrusts åndsvitenskapelige ideer, er det mildt sagt svakt underbygd. Er det bare en slengbemerkning, skulle det vært strøket sammen med andre digresjoner og en rekke unødvendige gjentagelser.