Ekte vare fra Bottolvs

Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

BJØRN BOTTOLVS Drapet på Taparud Gård Kriminalroman Kolon forlag

DEL

Tidligere politimann Bjørn Bottolvs er tilbake med sin litterære helt Jo Kaasa. Så vidt jeg husker er «Drapet på Taparud Gård» den syvende eller åttende med Kaasa i hovedrollen.

Tittelen fikk meg til å tenke på drapene på Orderud gård. Men flere likheter fant jeg ikke.

Det jeg liker best med Bottolvs kriminalromaner er at de er veldig troverdige. Forfatteren kjenner etaten fra innsiden gjennom et langt yrkesliv i bransjen. Han har også gode karakterer, personer vi som har lest andre Bottolvs-romaner, kjenner igjen og er blitt veldig fortrolige med.

Jo Kaasa er helten, men har også noe av antihelten i seg fordi han ved siden av å være en dyktig og erfaren politimann, er et tredimensjonalt menneske med problemer av større og mindre grad, slik de fleste har. Han gjør sine feil; han er både tøff og usikker.

Bottolvs legger handlingen til Oslo og traktene rundt. Denne gangen er vi også litt i Bærum der forfatteren bor. Lokalkunnskapen er god, det er også skildringen av vanlige mennesker og samfunnets skyggesider. Et drap hos Bottolvs er ikke bare en stygg og kriminell handling; den har motiv, gjerne også et «aktverdig» eller rettere forståelig motiv. Dermed får kriminalfortellinger som «Drapet på Taparud Gård» en sosial profil, ikke helt ulikt hos nordisk moderne krims fremste læremestre, det svenske forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö.

Eieren av Taparud Gård i Maridalen i Oslo, blir funnet drept i stallen der han driver med hest. På gården rir unge jenter, og det avdekkes snart at innehaveren har forgrepet seg på noen av jentene. Men det er ikke bare jentene som kan ha hatt grunn til å stikke ham kniv, skal det vise seg.

Kaasa, som er overflyttet til ordenstjenesten, blir dratt inn i drapsetterforskningen siden han var først på stedet. Samtidig blir han på privatplan innhentet av hendelser fra mange år tilbake, forhold han har problemer med å takle uten å bli sterkt preget av dem.

Bottolvs er flink til å bygge opp historien. Noen slag- og kommafeil (trykkfeil) finnes, men ikke flere enn i en gjennomsnittsutgave av GD. Jeg vet ikke om han har faglig belegg for påstanden om at samisk har over 200 ord for snø, sjøl om han legger påstanden i munnen på Kaasas samiske kollega Kaisa Riitta Sara. Han roter ellers litt med svake og sterke verb. Og det forringer lesegleden at han med få unntak bruker «han» og «de» som både subjekt og objekt. Det er riktig nok språklig tiltatt, men det klinger dårlig.

Artikkeltags