En helt fra Telemark

(Foto: -)

(Foto: -) Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

SVEIN SÆTER Operatøren Tungtvann, Gestapo, Kon-Tiki. (Knut Hauglands egen beretning) Cappelen Damm

DEL

Det er mange år siden nå at jeg første gang ble møtt med bemerkningen: «Nei, nå kan det da ikke være mer å skrive om fra krigen.»

Og andre sa: «La oss nå få fred for den fordømte krigen.» Jeg kan nå, som da, forsikre dem at de vil ikke få fred. Den andre verdenskrig er den mest skjellsettende og grusomme hendelse i et århundre som fløt av blod, og ligger der i vår historie som en Sareptas krukke som det stadig puller opp nye historier fra.

Det er et interessant faktum at det kommer ut flere bøker om krigen nå enn for tyve år siden. Men jeg må gi skeptikerne delvis rett: Nå ter forlagene seg omtrent som en alkoliker som forsøker å suge den siste dråpen ut av flasken. Boka om en av våre største krigshelter, en av «Heroes of Telemark», Knut Haugland, tilhører imidlertid ikke den overflødige kategorien.

Dessuten er han den siste av «de store» som forteller sin dramatiske historie. Det begynte med Max Manus, som gjorde de andre motstandsheltene rasende i 1945, da han brøt avtalen om å vente. Haugland er nå over nitti år.

Men kanskje var det riktig å skrive disse personlige skildringene, ofte preget av Vill-vestdramatikk, mens det ennå steg røk av hendingene. Boka har den litt blodfattige tittelen Operatøren; den henspiller sikkert på Hauglands jobb som radiotelegrafist. Den er ført i pennen av den erfarne dokumentarforfatteren Svein Sæter, og fortellingen om Hauglands krig og senere Kon-Tiki-eventyr, er godt håndverk. Men som livsskildring svever den på en måte i et vakuum.

Det som skuffer meg mest, er at boka så å si er kjemisk renset for historier om hans barndom og oppvekst i det røde Rjukan. Med tanke på den senere krigen er jo disse årene interessante, for ikke noe sted i Norge frembrakte så mange ledende motstandsmenn som Rjukan; for eksempel Gunnar Sønsteby, Claus Helberg og Jens-Anton Poulsson. Og gjennom hele boka savner jeg refleksjoner, følelser og nærhet.

De glimtene vi får av Knut Hauglands indre liv er merkelig banale. Derimot er historien om Vemorkaksjonen, om den utrolige Grouse-gruppens mot og utholdenhet, skildret spennende og detaljert. Jeg føler svetten renne under de uendelige skiturene i dyp snø, med tretti kilo på ryggen og Gestapo i hælene.

Haugland legger ikke skjul på dumdristigheten og kaoset som preget noen av aksjonene, ledet av den berømte sabotasjeorganisasjonen SOE. Vi lærer også mye om å seile på flåte over Stillehavet når han minnes den legendariske Kon-Tiki-ekspedisjonen med vennen Thor Heyerdahl.

På en måte var turen en fortsettelse av krigen. Knut Haugland er en sky, lukket og beskjeden mann. Det lider spesielt siste delen, om livet etter krigen, av. Vi får vite altfor lite om hans arbeid som etterretningsmann under den kalde krigen. Operatøren er likevel en sterk skildring av en ung mann som var villig til å ofre alt og aldri ga opp.

Men mennesket Knut Haugland er fremdeles en gåte når jeg legger boka fra meg. Nærmest ham kommer vi gjennom de flotte bildene.

Artikkeltags