En romanens helt

BOK 
 Jon Michelet 
 En sjøens helt 
 Skytteren

BOK Jon Michelet En sjøens helt Skytteren Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

JON MICHELET En sjøen helt Skytteren Oktober forlag

DEL

Sakte-TV har de siste par åra trukket folket tilbake til fjernsynsskjermen. Jon Michelet fortsetter å skrive sakte-romaner om de norske krigsseilerne, og følger opp fjorårssuksessen «Skogsmatrosen» med ære og bravur.

Det er sjelden jeg leser fortellinger med slik detaljrikdom. Uansett hvor mye tempoet er slow motion, greier forfatteren å engasjere og lenke leseren fast til historien sin. Nærmest hver minste trivialitet blir interessant. Eller rettere nødvendig. Jeg kunne sikkert ha pirket litt i språk og grammatikk. Grunnen til at jeg ikke gjør det her, er at det er underordnet. «En sjøens helt» er nemlig en veldig muntlig og det som kalles «håndskrevet» historie. Derfor funker det.

Michelet bruker presens. Bare når hovedpersonen, lettmatrosen Halvor Skramstad fra Rena, skriver ned sine erindringer, går forfatteren over til preteritum. I denne settingen og fordi Michelet ert ryddig og edru, funker det. Det funker også fordi presensformen i akkurat denne sammenhengen drar leserne enda tettere på hendelser og begivenheter.

I etterordet tar forfatteren opp tilbakemeldinger og kritiske bemerkninger han fikk etter den første romanen i trilogien. Han innrømmer at han har jukset litt både i «Skogsmatrosen» og i oppfølgeren. Etterordet er til god hjelp fordi det forklarer oss hva kunstnerisk frihet er, og hva som skiller en roman bygd på virkelige hendelser fra dokumentaren.

I fjorårets roman fulgte vi Halvor og mannskapet på veg jorda rundt før og under krigsutbruddet. I «Skytteren» er handlingen fra siste del av 1940 og godt ut i 1941. Halvor reiser fra Island til Storbritannia og skipet han er på deltar i konvoiene mellom USA og England, med drivstoff. Vi er mye innom Liverpool, der Halvors irskættede kjæreste bor.

Bokas undertittel henspiller på at Halvor er treffsikker med mitraljøse og maskingevær. Det er likevel ikke slik at sjøslag og tyskerangrep på skipstrafikken skjer hele tiden gjennom de rundt 600 sidene. Michelet greier å formidle frykten og truslene godt uten å dynge fortellingen ned med bombing, torpederinger, blod og død. Visst er det detaljer om dette også. Men det er først og fremst sjøfolks dagligliv i starten av krigen Michelet så mesterlig formidler. I neste bok antar jeg at det blir flere redselsfulle skildringer.

Forfatteren er på sjølfolkenes parti. Det er de som er heltene. På forbilledlig vis greier han å gjøre oss bedre kjent med datidens politiske brytninger. Han bruker diskusjonene mellom mannskapet som arena. At det er mulig å ligge på salgstoppen så lenge med tunge trauste mursteiner, er minst like bakvendt som at folk gidder å sitte og se på Hurtigruta langs norskekysten. Men vi leser Michelet fordi han har viktige ting å fortelle, og er en mester til å gjøre det.

Artikkeltags