En studie i vanvidd

Den fjerde engelen av Ingar Sletten Kolloen

Den fjerde engelen av Ingar Sletten Kolloen

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Den fjerde engelen Roman av Ingar Sletten Kolloen Gyldendal 2007

DEL

I disse dager debuterer avismannen og biografen Ingar Sletten Kolloen med romanen «Den fjerde engelen». Og i dager som disse markedsføres bøker ofte på en måte som legger føring på lesemåten. Forhåndsomtalen av «Den fjerde engelen» har kretset om tre ting. Boka skal være brennaktuell politisk, handle om en nordmann fra et fanatisk kristent miljø som påskynder hans utvikling som terrorist, og ikke minst; romanen skal dreie seg om drapet på marokkaneren Ahmed Bouchiki på Lillehammer 21.juli 1973. Noe av dette stemmer, men det er mye mer å si.

«Den fjerde engelen» strekker seg i tid fra 1960-tallet og fram til i dag. Den handler om en mann ved navn Thorfinn David Rieber Olsen; første fornavn etter moras bror, og det andre etter hennes gammeltestamentlige helt. Faren skyr begge navn og kaller sønnen bare for «gutt». Vi følger gutten fra han blir født i Tønsberg til han er etablert med kone og barn i Oslo og ad underlige veier har fått en fot innenfor etterretningstjenesten. Er Thorfinn David Rieber Olsen i nærheten av å være representativ for denne, fortjener de hemmelige tjenester både gapskratt og terapeutisk hjelp. For en mer tragikomisk fantast enn Thorfinn David skal leseren, litteraturen og overvåkingen lete lenge etter.

Mer enn å være ei brennaktuell politisk bok er dette en eiendommelig beretning om å vokse opp med en unnvikende far og ei dominerende, forrykt mor. Allerede under svangerskapet blir hun psykotisk, og senere bærer det inn og ut av psykiatrien. Hjemme beveger hun seg fortrinnsvis mellom soverom og kjøkken der hun mater mann og sønn med sin galskap. Store deler av romanen kretser om konstellasjonene i denne sosialt isolerte familien. Her er Kolloen på sitt beste, og i en særstilling står det symbiotiske forholdet mellom mor og sønn.

I stadig pillerus og med galopperende forfølgelsesvanvidd tvinger mora familien til å underkaste seg hysteriske ritualer til minne om det som angivelig skal være hennes avdøde halvbror Thor. Han skal ha mistet livet i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, som straff for å ha hjulpet norske jøder på flukt. Om dette er en tvangsforestilling, kan vi aldri vite helt sikkert. Om farfaren var nazist, forblir også uklart. Grunnen er at slik og annen viktig informasjon presenteres i replikks form uten å følges opp. Det som derimot skaper spenning, er om og på hvilken måte sønnen vil klare å frigjøre seg fra mora.

Boka handler mer om å vokse opp med ei sinnslidende mor enn om å forberedes til terrorisme i et kristenfundamentalistisk miljø. For denne familien lever ikke i noe miljø, den er snarere avsondret fra omverdenen. Det som preger sønnen, er moras galskap og hennes besatte ideer om Israel og dets fiender. Disse skal sønnen arve, og i en alder av tretten år, nærmere bestemt 23.juli 1973, får mora en vekkelse og sønnen en visjon.

Denne dagen ble Ahmed Bouchiki myrdet på åpen gate på Lillehammer, og saken vakte enorm oppsikt. Det ble raskt klart at israelsk etterretning sto bak, men Mossad hadde likvidert en uskyldig mann. Det var trolig Ali Hassan Salameh, lederen for den palestinske terrorgruppa «Svart september», israelerne ville til livs. Dette skulle gjøres som hevn for drapene på elleve israelske idrettsutøvere under sommerlekene i München 5.september året før.

Norsk politi trakk fem av Mossadagentene for retten, og blant dem den vakre Sylvia Rafael. Fotografier av henne verserte overalt i pressen og ble med hellig hånd klippet ut både av mor og sønn hjemme i Tønsberg, hun for å pryde hjemmet som med et helgenikon, han for å la seg pirre erotisk. Så sterk vekt legges det på hans dragning mot kvinnen på fotografiet at det politiske aspektet ved aksjonen truer med å gå oss hus forbi.

Det er Sylvia Rafael som fra nå av skal besette unggutten og styre hvert skritt han tar. Han utformer en hemmelig Rafaelplan hvis ville mål er å bli hennes fortrolige. Hans tålmodighet og lidenskap settes imidlertid på prøve. Rafael ble dømt til fem og et halvt års fengsel for medvirkning til overlagt drap og spionasje. Skal guttungen gjøre seg håp om å komme nær henne, må han vente. Inntil videre kan han trøste seg med at de i hvert fall befinner seg i samme land. Verre blir det når hun i mai 1975 blir løslatt og reiser til Israel. Verst er det å leve med at hun deretter gifter seg med sin forsvarer.

Rafael er romanens motor, og guttungen følger sin plan. Han får det for seg at han som henne må bli etterretningsagent, og at han som henne må kjempe for Israels sak. I egne gutteøyne er han faktisk for lengst spion. Sjølbedraget får livet hans til å forvitre, men han merker det ikke. Om ingen i verden vet eller skjønner, er han kallet og utvalgt til store strider.

Denne besettelsen gjør at jeg ikke kan se det politiske aspektet som annet enn et bakteppe for ei fortelling om en fordrømt og forhutlet ung mann. Romanen er derfor først og fremst av psykologisk interesse. Noen terrorist blir han aldri.

Perspektivet i romanen ligger alltid hos hovedpersonen, og grepet bidrar til at vrimmelen av bipersoner sjelden blir mer enn flyktige figurer. Til tider hensettes jeg i tvil om teksten skal tas på alvor eller skjemt, og det er neppe hensikten. Som romandebutant har forfatteren vanvittig mye på hjertet, og som studie i det glade vanvidd har leserne noe å se fram til.

Anmeldt av Karin Sveen

Artikkeltags