At Thor Heyerdahl ikke var den faren alle barn ønsker seg og den ektemann alle kvinner drømmer om, visste jeg etter en kveld i baren på Queen Annes Hotel i det som en gang het Salisbury i Rhodesia.

En meget flott mann satte seg på krakken ved siden av, og presenterte seg vennlig.

Det var Thor Heyerdahls nest eldste sønn. Jeg skal ikke gjengi hva Bamse Heyerdahl fortalte meg om faren den kvelden i Afrika, men det gjorde at VGs oppslag om Thor Heyerdahls kvinnesyn og sidesprang ikke kom som noen bombe.

Det kan ikke være morsom lesning for barna, akkurat som jeg ikke ville vært særlig stolt av å være sønn av Jens Chr. Hauge etter høstens biografi.

Skulle Ragnar Kvam latt være å fortelle om de utsvevende og nesten makabre sidene ved Norges mest berømte mann gjennom tidene?

For det lyder mildt sagt underlig når en norsk mann i vår tid nekter å kysse sin kone under noen omstendighet, mens han kunne hygge seg med en elskerinne så han kom for seint til en familiesammenkomst.

Jeg synes at Kvam har behandlet de intime sidene ved Heyerdahls liv på en taktfull og lite spekulativ måte. Og de hører med i en biografi som beskriver mannens liv nær sagt til minste detalj. Denne holdningen er noe som går igjen i begge de to bøkene Kvam har skrevet til nå.

Han har klart å gå den stramme linjen mellom nærhet og distanse, mellom beundring og avsky, som mange biografer ikke makter.

Bind nummer to tar for seg perioden i Thor Heyerdahls liv da han skapte og befestet sitt renommé, både som den store eventyrer og den omstridte vitenskapsmann.

Boka begynner med etterdønningene av Kon-Tiki-ferden i 1947, en ferd som er blitt til et eventyr og en myte nesten på linje med Columbus` ferd 450 år før. Boka om ferden har solgt eventyrlige 60 millioner eksemplarer verden rundt, og ikke bare la den grunnen for Heyerdahls berømmelse, den skapte også det finansielle fundamentet som gjorde ham i stand til å gjennomføre de neste ekspedisjonene, ikke minst det storslagne prosjektet for å løse Påskeøyas gåter.

Som de fleste store menn var Thor Heyerdahl opptatt av sitt ry, og det var ikke så enkelt. Til tross for sin suksess, kjempet Heyerdahl ofte i strid motvind.

Det var delvis hans egen skyld. Hans teorier var, og er, omstridte i vitenskapelige kretser. Men i stedet for å lytte til seriøs kritikk, valgte han å gå til krig. Han plukket ut de fakta som passet i hans gigantiske konstruksjon av en verden der så å si alle kulturer har påvirket alle andre, og overså med vilje de som ikke støttet ham.

Da en kjent journalist en gang spurte ham om han ikke hadde begått noen feil, svarte han arrogant: «Nei, ikke en eneste». Ragnar Kvam påviser nådeløst at han faktisk tok feil gang på gang. De største flausene begikk Heyerdahl kanskje med Ra I-ekspedisjonen.

Kvam bruker like mye plass på å skildre de vitenskapelige bataljene Heyerdahl kastet seg inn i, som på selve ekspedisjonene. Det er gjort på en imponerende, saklig måte som viser at Kvam forstår fullt ut hva han skriver om. Men det gjør ikke boka spesiell lettlest, til tross for et godt og enkelt språk.

Du behøver ikke å ha mellomfagseksamen i antropologi eller kulturhistorie for å forstå den, men det ville hjelpe. Men mellom de antropologiske tesene, trenger mennesket Thor Heyerdahl tydelig igjennom.

Det er et bilde av en sammensatt mann, streng og sjenerøs, arrogant og sjarmerende. Bildet er likevel dominert av ett trekk: Hans enorme ærgjerrighet og ambisjon om å utrette noe stort.

Slike mennesker blir ofte selvopptatte og lager to sett av moralnormer: ett for seg selv og ett for alle andre.

Ragnar Kvams solide biografi lykkes i å male et bilde av hele mannen Thor Heyerdahl.