For mye av alt

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

SISSEL M. BØRKE Jernporten. En roman om krigen. Fernanda forlag

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Sett at man ville skrive «Romanen om Norge og den 2.verdenskrig», ikke beretningen. Da er det mange temaer å gripe til: Felttogene i Sør- og Nord-Norge. Utefronten på hav, i luft og til lands. Motstandsbevegelsen, militært og sivilt. Hvem som ble NS – og hvem som ikke ble det, og hvorfor. De midt i mellom «stripete», og økonomisk landssvik. Nazismen som sådan, og gjerne nasjonalisme og kommunisme også. Jødenes situasjon, og flukt til Sverige og England.

Mange forfattere har brukt slike tema, Sigurd Hoel, Jens Bjørneboe, Ragnhild Kolden og Kåre Holt, for eksempel. Men de har gjerne holdt seg til ett eller to av temaene. Sissel M.Børke har tatt for seg så godt som rubb og rake, og vevd det hele inn i et sett av fiktive personer. I tillegg er her kjærlighet så det holder, og mystiske utenlandske mennesker i kronglet intrige. De to elskendes historier fortelles parallelt. Og hun lar ved hjelp av hyppige slag, fram og tilbake mellom nåtid og datid, noen av hovedpersonene i sin alderdom drive mot hverandre til et dramatisk klimaks. Forfatteren gjør forøvrig et poeng av at hun har benyttet seg av et 30-talls kilder for å gjøre romanen sin historisk korrekt, blant dem Arvid S.Kapelruds «På vakt i Gudbrandsdalen» og Øystein Mølmens «Krigen 1940-45», for å nevne et par lokale.

Dette forfattergrepet er diskutabelt, fordi man hele tiden blir sittende og vurdere/kontrollere det hun skriver: Stemmer egentlig det hun forteller om angrepet på Nord-Frankrike i 1945, hvor hun åpenbart og – rent litterært – overdriver bruken av refererte kilder henimot det kunstige? Hva med krigstoget i Gudbrandsdalen, hvor hun har en del unøyaktigheter? Nei. Etter min mening bør man gjøre et valg: Enten etter beste evne fortelle hva som har hendt, rent historisk. Eller benytte seg av den rene diktning. Mellomtingen blir diffus.

I det ovennevnte skinner det vel også igjennom at denne anmelder synes det blir alt for mye å forholde seg til, når harelabben farer over alle slags temaer, som hver for seg fortjener grundigere behandling – slik andre diktere har gjort tidligere.

Artikkeltags