De siste 20 sidene av en bok på nærmere to hundre sider blir mest interessant fordi den tar et oppgjør med biografihysteriet rundt Knut Hamsun.
Resten er for spesielt interesserte. Det er litt synd å si det, men vi er redd forfatteren får rett i sine konklusjoner når det gjelder de senere års biografihysteri med eimen av brunst, sensasjonsjag og føleri rundt den ambivalente Hamsun-skikkelsen. Det selger i motsetning til dette.
Hans eget forsøk på å bane en litterær, lysende veg gjennom Hamsuns forfatterskap for å avsløre og finne svar på dikterisk berømmelse og politisk fordømmelse, blir en altfor tung og vanskelig øvelse for dagens lesere og neppe noen bestselger. I tillegg preges Kristiansens bok av for mange gjentakelser i argumentasjonen.
Mange av biografene, særlig i de senere år, så vel som forlagene, får det glatte lag av Hans-Ivar Kristiansen for hensynsløst å jakte oppmerksomhet og publikums lommebøker. I dag leser folk derfor mer om enn av Knut Hamsun.
De færreste av biografene, Ingar Sletten Kolloen inkludert, er opptatt av hva Knut Hamsun selv skrev, mener han. De later som om litteraturen hans ikke eksisterer i det hele tatt.
«Det eneste som vitner om diktning er de to overpotente og velfylte metaforene som er titler på bøkene til Kolloen, «Svermeren» og «Erobreren», skriver Kristiansen, og legger til at bildets makt er stor: Sensasjonsjaget, driftene og følelsene er nøkkelbegreper. Om det ikke er forlagsregi på det, så har Gyldendal sikkert ikke noe imot konsekvensene, skriver Kristiansen som hevder forlaget drev «spinning» i lang tid før utgivelsene og at det hele ble en innbringende affære for begge parter.
På samme kritiske måte omtaler Kristiansen en rekke biografer og forlag, særlig fra tusenårsskiftet, men påpeker at den moderne biografiindustrien startet med Thorkild Hansens, «Prosessen mot Hamsun» i 1978, som førte til voldsom oppmerksomhet.
Ett unntak fra biografisjangerne på 2000-tallet er Lars Frode Larsens, «Den unge Hamsun» fra 2001. Kristiansen mener han ruver over de andre. Han betegnes som forfatterskapets revisor. Han vet ekstremt mye om Knut Hamsuns liv og forfatterskap – i en nøyaktig, bokholderaktig kronologi. Det andre unntaket er litteraturforsker Jørgen Haugan som gir ut en litterær biografi av Knut Hamsun i 2004.
Selv gjør han et hederlig forsøk på gjennomgripende, litterær analyse av hele Knut Hamsuns forfatterskap for å finne veier av betydning - noe han mener de færreste av dagens biografer er interessert i.
For eksempel starter Kristiansen med å forklare Hamsuns rasemessige holdninger fra boka han skrev så tidlig som i 1889 der han snakker nedsettende om negrene, «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» etter to turer til Amerika.
For leseren er det ekstremt krevende å holde tråden i Kristiansens litterære analyse. Den betinger for det første stor litterær og historisk kunnskap. Ja, ikke bare det heller. Kristiansen mer enn antyder både litterær, filosofisk og psykologisk påvirkning av Hamsun fra kjente størrelser på disse felt i Europa på begge sider av 1900-tallet. Vi får lange sammenligninger av Knut Hamsuns bøker mot den islandske forfatteren, Halldór Laxness sine produksjoner. Begge fikk Nobelprisen i litteratur. Mens Hamsun endte opp som nazist, gikk Laxness den andre vegen og ble erklært kommunist.
Forsøket på å avdekke en veg eller flere gjennom Hamsuns forfatterskap fra det første gjennombruddet i 1879 – 90, det andre, og avgjørende gjennombruddet med SULT og modernismen, Hamsun som bonde, til et litterært hamskifte, gjennom politikk, nazisme og fordømmelse er dessverre ikke egnet å engasjere den jevne leser i noen særlig grad ganske enkelt fordi det kreves en innsats og en kunnskap de færreste av oss har eller gidder å hente fram igjen fra grånende gymnashoder.