Foreløpig K2-finale

BOK 
 Hans Olav Lahlum 
 Kameleonmenneskene 
 Cappelen Damm

BOK Hans Olav Lahlum Kameleonmenneskene Cappelen Damm Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

HANS OLAV LAHLUM Kameleonmenneskene Kriminalroman Cappelen Damm

DEL

Jeg skjønte det egentlig før epilogen at Hans Olav Lahlum med sin femte thriller om politimannen Kolbjørn Kristiansen, kom til å sette foreløpig punktum. Men jeg håper det ikke definitivt var siste ord. Tør man håpe på en fjernsynsdramaserie?

I «Kameleonmenneskene» er vi kommet til 1972. Det er vår i lufta og kampen om EEC og folkeavstemningen i september samme år, er det de fleste snakker om.

På Majorstua i Oslo blir en kjent og velstående politiker og forretningsmann funnet drept, stukket ned med kniv. Ikke lenge etter får Kolbjørn Kristiansen hjemme i egen leilighet, besøk av en ung gutt. Han har med seg en blodig brødkniv. I hælene har han en politipatrulje. Gutten blir pågrepet, siktet for mordet, selv om han bedyrer at det slett ikke var han som drepte den kjente politikeren.

Også K2 (romanens forteller) er i tvil. Saken synes mer innviklet enn som så. Under etterforskningen må han stadig gå sine egne veger, men opplever også at opplysninger holdes skjult for ham. Kan drapet ha forbindelse med at en kvinne med nær forbindelse med den myrdede, ble funnet død på et hotellrom i Oslo 50 år tidligere? Kristiansens kjæreste, Miriam – en av flere gjennomgangsfigurer i Lahlums K2-romaner – greier ikke å styre sin nysgjerrighet.

Forholdet til Patricia, hans funksjonshemmede mentor, har etter at Miriam kom inn i bildet, blitt betydelig kjøligere. Etter hvert som Kolbjørn mer og mer erkjenner at han står fast, tvinges han imidlertid til atter å oppsøke den nå åpenbart atskillig «kjøligere» unge, velstående venninnen i rullestol. I løpet av fortellingen skjer betydelige endringer i forholdet mellom K2 og hans to nærmeste kvinner. Mordsaken blir dessuten ikke bare én mordsak, men flere. Etterforskningen skal komme til også å involvere storpolitikken.

Lahlum skriver kunnskapsrikt om tiden han skildrer. Veldig artige er hans oppdiktede navn på kjente personer i datiden. Forfatteren fører en prosa som kler tiden fortellingen er laget til. Han er stilsikker og morsom. Men jeg hadde håpet at han og alle hans konsulenter hadde vært mer kritiske til bruk av ofte overflødige og ødeleggende småord som «noe», «noen», «jo» og «en».

Artikkeltags