Forrykende roman

Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

TORE RENBERG Vi ses i morgen Forlaget Oktober

DEL

Tore Renberg har i år levert et sant fyrverkeri av en roman, med stoff fra Stavanger-samfunnets ytterkanter.

Her er tre parallelle løp som veves inn i hverandre. Pål, den forlatte ektemann med to døtre, har økonomiske problemer som forsterkes kraftig av at han lar seg friste til kvikke løsninger ved hjelp av gambling. Sandra, som tror på Jesus, men som har forelsket seg i den farlige fosterhjemsgutten Daniel. Mellom disse historiene befinner Påls døtre seg. Malene, den prektige og omtenksomme, Tiril, den sinte og opposisjonelle. Daniels døve fostersøster Veronica spiller også en sentral rolle.

På siden av disse finner vi den småkriminelle gjengen som hvitvasker inntektene gjennom sitt tvilsomme flyttebyrå. Cecilie og Jan Inge burde vært fanget opp av barnevernet da mor var død og far dro til Houston for å slå seg opp i oljebransjen. I stedet levde de av at Jan Inge leide ut Cecilie til de som ville. Rudi er Cecilies hyper-seksuelle kjæreste.

Koreaneren Tong kommer snart hjem fra Åna fengsel. Denne gjengens får plass i helheten når Pål ber dem om hjelp til å komme seg ut av hengemyra.En mørk roman, altså, med triste skjebner. Men den har masse humor også. Alle personene har det til felles at de strekker seg etter et bedre liv.

Det handler om penger og det handler om kjærlighet. Eller rettere sagt: underskudd på begge deler. Renberg evner å la oss komme under huden på alle disse odde skjebnene slik at de framstår som mennesker av kjøtt og blod. De lever et liv der vanlige moralske (og juridiske) normer for akseptabel livsførsel er satt til side. Men trass i dette får leseren godhet for de skadeskutte sjeler, i deres strev etter å finne sin veg.

Hvert eneste av de mange titalls korte kapitlene tar utgangspunkt i synsvinkelen til en av personene i boka. Dette kunne blitt springende, men Renberg holder leseren i et fast grep. Du trekkes ubønnhørlig videre gjennom de 600 sidene – i et forrykende tempo. Noen hvileskjær er det, og da kan man stille seg spørsmål om det er nødvendig med så mange sider. Men når den temmelig surrealistiske slutten med flere åpne utganger er lest, er dette glemt.

Dette er rett og slett en stor roman også billedlig talt. La det til slutt være nevnt: det er ikke en bok for sarte sjeler. Renberg bruker et temmelig direkte språk med en ordbruk som har sin parallell på dovegger. Men vi tilgir det. Det er en del av identifiseringen av et aparte persongalleri.

Artikkeltags