Anmeldere som driver med slikt, bør trille mange prikker på terningen sin for denne roman nummer to av ringbyggingen Mytting. Etter mitt skjønn klaffer omtrent alt her.

Løytnant Aksel Størmer er en tøff troppssjef som driver soldatene sine knallhardt under treningen mot Afghanistan-tjeneste. En ungdom brister det for; han dør selvforskyldt. Størmer blir suspendert, og i påvente av rettssak plasseres han i en nedlagt leir i Messingdalen – av udiskutabel likhet med Ringebu/Fåvang. Her vikler han seg inn i et nettverk av innbyggere, like mangfoldige som livet selv: en misligholdt jentunge, hennes narkomane far, et homofilt samboerpar, en røff kvinnelig lensmann, og mange flere. I selvpålagt ansvarsfølelse vil han ikke slippe taket før i alle fall de fleste bitene er på plass etter kaoset de lever i.

Vi vet ingenting om hvordan Størmer ser ut, men personligheten til denne offiseren på bristepunktet kjenner vi etter hvert i dybden. Sorgen og utilstrekkeligheten overfor en handikappet sønn, tapet av status etter ulykken i Nord-Norge, viljen til å rydde opp i urettferdighet, det ambivalente forholdet til krig og soldatyrket. Mytting behersker psykologien, og gir oss både en hovedperson og menneskene rundt ham som er til å tro på og bli opptatt av. Men ikke bare det: Han lager dialoger som er tatt ut av virkeligheten. Han har grundige kunnskaper om våpen, skogsdrift og alt annet han forteller om. Militære forhold kjenner han og beskriver han så vi lukter geværolje og gamle brakker av boksidene. Og ikke minst dreier deg seg om bygda: «Ei ondskapsfull hinderløype der stokkene virket hele og bra impregnert. Men de var sagd av på undersiden, og i sanden som skulle gjøre fallet mykt lå splintret glass.»

Hele boka er handling; ikke direkte «action», men leseren blar, leser hurtig og er spent på hva som skal skje. Likevel stanser vi hyppig, for det er et vell av gode formuleringer og utsagn til ettertanke innimellom. Av og til direkte slående godt sagt. Les for eksempel om FN-veteranens situasjon etter hjemkomsten, eller bygdemisunnelsen når den slår som giftigst ut. Noen vil nikke gjenkjennende, andre får en skikkelig øyeåpner.

Etter siste side sitter vi igjen med følelsen av at dette er en bok som skapt for et filmmanus. I mellomtiden får vi nøye oss med bildene på egen netthinne – og de er mange og sterke.