Gripende krigsskjebne

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Egil Ulateig I JESU NAVN. KRIGENS SISTE OFFER Forlaget Reportasje

DEL

Årets bok fra Egil Ulateig tar for seg en for de fleste ukjent skjebne fra 2. verdenskrig. Sogneprest Reidar Wormdahl var medlem av Nasjonal Samling de første krigsårene. Den siste delen av krigen var han aktivt med i Hjemmefronten. Da Kirkens egne organer umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen dømte sine egne, mistet Wormdahl kappe og krage. Han ble dypt deprimert - og den 24. juni 1945 ble han funnet død med en kule gjennom kroppen. Selvmord, sa politiet. Ulateig mener å ha sterke indisier på at det kunne være drap.

Det er en sterk historie Ulateig beretter. Han legger ikke skjul på at Wormdahl hadde en mildt sagt uklar holdning til nazismen og det nye statsstyret i starten av krigen. Han meldte seg inn i NS før krigen. Men han meldte seg til krigstjeneste på norsk side ved invasjonen. Han talte og skrev på en slik måte at det ble tolket som støtte til statsstyret. Og han brukte NS-kontakter for å få det sogneprestembetet han fikk på Sørlandet. Men etterhvert markerte han seg uredd og åpent overfor myndighetene, ba om å bli utmeldte av NS og ble aktiv motstandsmann.

Ulateigs bok er først og fremst en besk kritikk av Kirkens oppgjør med sine egne rett etter krigen. Her manglet bl.a. fullstendig den rettssikkerhet som en åpen rettergang ville gitt. Kritikken rammer også kirkeledere som selv hadde vinglet i starten av krigen. Men boken er også et oppgjør med maktforholdene i et trangt bygdesamfunn på Sørlandet - der bl.a. den senere Venstre-høvdingen Bent Røiseland var en aktør.

Og på det personlige plan er det en gripende bok, om en familie som ble hardt rammet i krigens kaos. Ulateig har drevet en imponerende research som bakgrunn for framstillingen, både omkring prestens personlige forhold og omkring de samfunnsmessige sidene. Boken er subjektiv, spesielt når det gjelder de personlige forholdene, i stor grad basert på familiens egen beretning. Og alle vil ikke være enige i at det var altfor hårreisende at Wormdahls samlede krigsaktiviteter ble bedømt som de ble i fredsrusen i 1945. Naivitet holder ikke alltid som unnskyldning. Men det viktigste her er systemkritikken av selve prosessen.

Som vanlig fra Ulateig: boken er drivende godt skrevet. Og gjennomgående synes troverdigheten å være stor.

Artikkeltags