Gripende om dronningen på Bjerkebæk

Sigrun Slapgard har skrevet den nye biografien om Sigrid Undset.

Sigrun Slapgard har skrevet den nye biografien om Sigrid Undset. Foto:

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Sigrun Slapgard Dikterdronningen Sigrid Undset Gyldendal Anmeldt av Anne Stokke

DEL

Det har vært knyttet store forventninger til resultatet av Sigrun Slapgards fire år lange arbeid med en biografi om Sigrid Undset. Hun skal være en av våre hyppigst biograferte forfattere, kan Slapgard bringe inn nye momenter og bidra med nye innfallsvinkler som kan rettferdiggjøre enda et omfattende verk om dronningen av Bjerkebæk?

Undertegnedes utgangspunkt for å lese denne bokstavelig talt omfattende boka - den er på nesten 600 sider - er nok som mange, mange andres: Vi som synes vi «kan vår Undset», vi har lest henne framlengs og baklengs, vi har lest de siste biografiene, Undset og Bjerkebæk er en del av den kollektive kunnskap hos oss som bor i Lillehammer. Hun er en av nasjonens mest ruvende diktere, en av to norske nobelprisvinnere og hun var en betydelig samfunnsaktør med en vedvarende skarp, presis stemme og penn gjennom hele livet.

Og hun brukte sin internasjonale status til å nedlegge et betydelig arbeid i kampen mot nazisme og fascisme fra sitt eksil i USA.

Det er blitt et nærgående, tett portrett av mennesket og forfatteren Undset. Den umiddelbare reaksjonen etter å ha lukket igjen boka, er at nå kan det da ikke være mange hull igjen å tette i soga om Undset.

Slapgard begynner litt nølende, og hun repeterer, ofte i detalj, om det som så mange ganger har vært fortalt og beskrevet om Undsets danske-norske barndom, oppvekst, forholdet og avhengigheten til faren, Ingvald Undset, den enerverende kontordamejobben, det grå hverdagslivet for en ung Sigrid som lengter og strever med å finne litterært fotfeste.

Som mange år og mange suksesser senere sa det slik: - Jeg kunne ikke la være å skrive. Sånn var det nå engang, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det.

Men så begynner biografien med ett å leve. Vi har lest nesten 100 sider, og Slapgard slipper en lett og frodig penn av gårde over sidene. Sigrid Undset er i Roma, hun møter Anders Castus Svarstad, livet lever i de to elskende. Han er hennes, det er ingen veg tilbake. Han må bryte opp fra sitt, fra kone og tre barn hjemme i Norge.

Siden skulle det bli Undset som brøt med ham. Det skjedde i det som må ha vært et av de mest begivenhetsrike årene i Undsets liv, på det personlige plan.

For i 1924 bestemmer hun seg for å bli på Bjerkebæk, hun kjøper og får flyttet det gamle tømmerhuset fra Nordre Dalsegg i Sør-Fron til eiendommen i Nordsetervegen. I oktober samme år tar hun ut separasjon fra Svarstad, og 1. november blir hun opptatt i Den katolske kirke.

Og innen 1924 ebber ut, oppstår det sønderslitende uvennskapet med Nini Roll Anker, som hadde stått henne så nær. Det skulle ta mange år før de langsomt nærmet seg hverandre igjen.

Sigrun Slapgard trekker Svarstad fram på scenen, og gjør ham tydeligere enn vi minnes å ha møtt ham i tidligere biografier. Hun lar oss se hans kvaler for de tre barna han har med sin første kone, og som Undset overtar omsorgen for. Hun tydeliggjør hans kjærlighet og kontakt med Anders, Mosse og Hans, og hun lar oss få se hans sorg over funksjonshemmede Mosses skjebne. Kanskje var det også et snev av lettelse som seg innover ham også, slik moren vedgikk at hun følte det, da han sto ved Mosses grav i Mesnali i januar 1939. Og hun viser hvordan eks-mannen, det havarerte ekteskapet stadig er i tankene hennes. Han var en hyppig gjest på Bjerkebæk, men Slapgard har ikke funnet belegg for at forholdet deres var noe annet enn platonisk etter bruddet.

Det var sterke spenninger i Undsets liv: Ekteskap, moderskap, forfatterskap. Hun kunne være en hard negl, som mor, venninne, kollega og debattant. Mange fikk føle hennes verbale klo, hennes egen sønn Hans fikk smake den på kroppen også. Morskjærligheten har mange ansikter. Undset var naturligvis en mor av sin tids normer for barneoppdragelse, men det gjør inntrykk når Slapgard gang på gang trekker fram episoder der yngstesønnen Hans tildeles øretever når han ikke skikker seg etter sin myndige mors vilje. Sårt er det også å lese hvordan moren, illojalt og nådeløst, baksnakker yngstemann overfor storebror og kjærlighetsbarnet Anders. Det er ikke et vakkert trekk ved den store Undset.

Til slutt vendte problembarnet Hans henne ryggen, det ble hennes siste sorg.

Samtidig viser Slapgard hvilken Zareptas krukke Undset må ha øst av overfor dem hun hadde omsut for. Og de var mange. De fylte hennes hus, de nøt godt av hennes midler og de var med i hennes bønner.

Slik Slapgard tegner matronen, kvinnen, moren og forfatteren Undset må hun vært et ualminnelig sammensatt menneske. Hun demonstrerte ømhjertethet, men la selv vekt på å fortelle at hun ikke var det. Hun var skarp som en spydspiss, og la ikke skjul på at hun var det. Hun kunne knuse noen enhver under sin tyngde.

Og hun holdt ut.

Å holde ut var god egenskap å ha under de lange årene i eksil under krigen.

Slapgard kom på sporet av arkiver og korrespondanse som kunne kaste nytt lys over denne perioden. Og hun kom i kontakt med Undsets sekretær og nære medhjelper i USA, Berit Heyerdahl-Hansen. Hun var 20 år da hun begynte å arbeide for Undset, og 89 da Slapgard møtte henne første gang. Dessverre døde hun før biografien var ferdig.

Disse nye kildene understreker med hvilket alvor og intensitet Undset kjempet mot Hitler og alt hans vesen. «En løvinne går i land» kaller Slapgard USA-kapitlet, det er presist oppsummert. Undsets innette hat mot nazismen, ja mot alt som kan kalles tysk, er sterk lesning. Det samme er også denne nye dokumentasjonen over hennes innsats for jødiske og også norske interesser. Hun ga seg ikke.

Den norsk bokhøsten er omfattende. Mye skal leses, det kan fordre mer enn middels interesse å gi seg i kast med en biografi på innpå 600 sider. Denne får nok mange lesere, det er Slapgard vel fortjent. Men en viss innstramming hadde ikke skjemmet boka, Slapgard ville nok landet fjellstøtt likevel. Attpåtil på bokmål.

Artikkeltags