Gå til sidens hovedinnhold

Heltebildet nyanseres

Artikkelen er over 10 år gammel

FRODE SKARSTEIN Helge Ingstad. En biografi. Spartacus

Da Helge Ingstad døde for snart 10 år siden, hadde han fylt 101 år. Men det var ikke bare de mange levde år som gjorde at han kunne se tilbake på et ualminnelig rikt liv. Få har fylt årene med like mye innhold som Helge Ingstad – en mann med flere tilknytningspunkter til Lillehammer-området.

Det kommer to biografier om Ingstad i år. Ved siden av Frode Skarsteins bok, kommer også andre bind av datteren Benedicte Ingstads beretning om sine foreldre. Det er grunn til å regne med at Skarstein er noe mer kritisk enn datteren.

Skarstein forteller om Ingstads første ekspedisjoner, som pelsjeger i Canada, som norsk sysselmann og okkupant på Grønland, som statsfunksjonær på Svalbard, hos indianere i USA/Mexico og hos villmarksfolk i Alaska. Mest interessant er likevel beretningen om da Helge og Anne Stine Ingstad i 1960-årene avdekket tuftene etter de første europeiske bosettere i Nord-Amerika, de norrøne utvandrerne fra Grønland med Leiv Eiriksson i spissen. Det er her biografen kaster det mest kritiske søkelys på ekteparet Ingstad.

Det handler ikke om å redusere betydningen av funnene i området L’Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland. Men han nyanserer bildet når det gjelder æren for funnet. Mens Ingstad i skrift og tale ga inntrykk av å ha krysset nærmest fra vik til vik nordover den amerikanske kysten, påpeker Skarstein at en dansk arkeolog hadde pekt ut stedet for bosettingen flere år før Ingstad kom dit – uten at han ble gitt kreditt for det.

Dessuten reflekterer Skarstein kritikken mot Ingstads arbeid med funnet i 1960-årene. Denne kritikken kom nok til en viss grad til overflaten også i samtiden. Ingstad blir bl. a.beskyldt for å ha kjørt ut skråsikre konklusjoner om at det var norrøne og ikke f.eks. eskimoiske hustufter han hadde funnet – lenge før det var vitenskapelig grunnlag for vissheten. Han og til dels fru Anne Stine blir kritisert for å ha gjennomført utgravningene i altfor stor grad som sololøp, uten å involvere bred ekspertise. Det handlet tross alt om funn så sensasjonelle at de endret verdenshistorien.

Ingstad var mer skribent og eventyrer og arkeologen Anne Stine kom i klemme mellom mannens forventninger og metoder og det vitenskapelige miljøet. Hun hadde heller ikke faglig tyngde på linje med de fremste i Europa og USA/Canada. Kritikken mot ekteparet gikk bl.a. på at de syntes å bagatellisere funn som ikke bygde opp under egne teorier.

Skarsteins bok er veldokumentert og solid. På sett og vis kan den leses som om den henter Ingstad ned fra pidestallen. Men summa summarum gjør den ikke det. Ingstads kreativitet og utholdenhet var en viktig del av grunnlaget for at det en gang for alle ble dokumentert at de norrøne landnåmsmenn var flere hundre år tidligere ute enn Christofer Columbus. Men Ingstad var oppdageren og eventyreren mer enn vitenskapsmannen. I så måte har han mye til felles med en annen stor nordmann med Lillehammer-tilknytning, Thor Heyerdahl. Med den høye profil Ingstad hadde og de funn han markedsførte, er det ikke mer enn rett og rimelig at hans metoder og drivkrefter blir lagt under lupen.

Det har Frode Skarstein gjort på en balansert og respektfull måte. Men enkelte som i tidlige gutteår storøyd leste «Pelsjegerliv», «Øst for den store bre» og «Apacheindianerne» får kanskje en litt mer nyansert oppfatning av denne store nordmannen, uten at bildet på noen måte blir knust.