Gå til sidens hovedinnhold

Ingen over, ingen ved siden

Artikkelen er over 12 år gammel

Jens Lapidus ALDRI FUCKE OPP Kriminalroman Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Cappelen Damm

Jeg tar kanskje munnen for full, men jeg våger påstanden; Jens Lapidus er for tiden Nordens beste kriminalforfatter. Hans tidsbilde fra dagens Sverige er så detaljrikt, så intens, så skremmende og så innsiktsfullt at leseren er og blir hekta.

I fjor kom «Cash», oppfølgeren «Aldri fucke opp» nylig. Nå gjenstår treeren, siste kapittel i denne samtidsthrilleren Lapidus kaller Stockholm Noir 1, 2 og 3.

Vår egen Stein Morten Lier har forsøkt å gjøre litt av det samme, ved å kikke på Oslo med samme type lupe. Grunnen til at han ikke har gjort det like skarpt, skyldes nok at den organiserte kriminalitetens grep på Stockholm har kommet noen hakk lenger enn i den norske hovedstaden.

Det som skremmer er hva vi kanskje har i vente også her til lands. For det Stockholm Jens Lapidus skildrer er langt unna det romantiske bildet vi fikk i reisereportasjen med Fredrik Skavlan i Aftenposten sist lørdag. Det er også forskjellig fra byen de fleste av oss som har besøkt vakre Stockholm, har av storbyen. Men fiksjonen er likevel en del av virkeligheten, ja en stadig større del av virkeligheten.

Forfatteren er svensk forsvarsadvokat, og har skaffet seg innsikt i underverden. Det han skriver om burde opprøre Sverige, opprøre Skandinavia, og uroe politikere og myndigheter.

I «Cash» fikk vi skildret miksen mellom den festglade sossen, svensk kjendisverden, personer fra det rojale hus, gangstersyndikatene, narkotikahandelen, samt hierarkiene og uroen i Stockholms underverden. I «Aldri fucke opp» blir vi enda bedre kjent med enkeltmennesker. Den kriminelle araberen Mahmud, toppene i den jugoslaviske mafiaen, politimannen Thomas som får problemer med etaten, og ikke minst den tidligere leiesoldaten Niklas som gjør det til sin livsoppgave å ta rotta på kvinnemishandlere. Etter hvert som handlingen skrider fram, veves livene til de respektive personene og miljøene tettere og tettere sammen.

Som Sjöwall & Wahlöö gjorde i sine ti legendariske romaner om Martin Beck, setter Jens Lapidus menneskenes handlinger og forbrytelser inn i en samfunnssammenheng. Han gjør det med kunnskaper og dramaturgiske grep som holder leseren klistret til fortellingen om en verden der alt er til salgs, også etikk og moral.

Oversettelsen tar godt vare på spenningen, sjøl om en del slagfeil (trykkfeil) forekommer. Det undrer meg at den norske utgaven ukritisk har adoptert den svenske stillingsbetegnelsen «politiinspektør» på en utearbeidende betjent som jobber i kriminalavdelingen. På norsk er en politiinspektør en politijurist, oftest lederen for den juridiske avdelingen. Oversetteren burde derfor ha brukt den norske betegnelsen som i dette tilfellet ville vært eksempelvis politibetjent.