Ingenting er svart/hvitt

Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

TORE PRYSER Svik og gråsoner Spartacus forlag

DEL

Vår mest aktive lokale historiker er på markedet igjen med en ny bok om okkupasjonstiden. Her er tykke tråder til tidligere arbeider, men også med en ny og særegen vinkling.

Dette er nemlig en uvanlig personlig bok, hvor Pryser slipper oss inn både i sin private tenkning og fortid, og i historikerens arbeidsværelse. Det gjør at vi uvilkårlig forholder oss til synspunktene hans mer aktivt enn i et tradisjonelt historieverk. Fra andre bøker vet vi at Tore Pryser besitter et uvanlig bredt register. For det første har han en imponerende personalkunnskap, vid og dyp. I tillegg kommer evnen til å tenke ukonvensjonelt og mot til å stå fast for det han forfekter. Samt gleden over å bringe det fram i skriftlig (og for den saks skyld muntlig) form. Denne gang åpner han dørene på vidt gap.

I utgangspunktet er det fortellingene om fem nordmenn som fikk sine liv formet av okkupasjonstidens begivenheter. Tre av dem hadde en viss tilhørighet til vårt distrikt: Agenten for Abwehr (den tyske militære etterretning) Otto Robsahm, som etter soning endte sine dager som nattevakt på Gålå, og nazisten Kjell Mostue som etter et meget omflakkende liv ble tysk prest og holdt preken i Vågå, hvor han hadde hytte. Samt lillehamringen Kai Holst, som hadde en meget sentral posisjon i norsk motstandsbevegelse og ble drept i Stockholm under merkelige omstendigheter noen dager etter krigens slutt.

Sviket – grovt og hensynsløst – hos de to første av disse tre er åpenbart, enten det nå skyldtes pengebegjær eller overbevisning. Hos en tredje, Sten Blom Westberg, likeså. Prysers gråsoner skygger inn på ulikt vis hos de to siste. Han har beskjeftiget seg mye med Kai Holsts død og det såkalte Lillehammer-kuppet, og går her, på nytt, i rette med Jens Christian Hauge som representant for Milorgs ledelse. Pryser er overbevist om at Holst ble drept av (eller i forståelse med) amerikansk og/eller svensk etterretning, og mer enn antyder at Milorg kjente til dette. Med andre ord: grå skygger hviler over norsk motstandsbevegelse i denne saken. I samme forbindelse gir Pryser også noen spark til deler av norsk historieskriving, som han mener har lagt seg flat for den tradisjonelle heltedyrking.

En noe annen type gråsone plasserer han over den avdøde karriereoffiseren Torbjørn Gulbrandsen. Med familien som gisler ble han tvunget av Gestapo til å bli deres agent, samtidig som han gjorde sin innsats blant Linge-karene i aktivt motstandsarbeid. Prysers gråfarge ligger her i den positive behandling denne offiseren fikk i rettsoppgjøret etter krigen: langt bedre enn mange andre som kom i samme situasjon.

Ett av Tore Prysers nøkkelord i hans behandling av norsk okkupasjonshistorie er menneskers tilpasning: økonomisk og politisk, ja på alle vis. Han ønsker å vise at forholdene sjelden var svart/hvitt, men ofte i nyanser av grått. Derfor kaster han fram en lang rekke temaer som fremdeles trenger historikernes kritiske søkelys: politiets rolle, særlig under aksjonen mot norske jøder i 1942, russere og jugoslaver i tysk fangenskap i Norge, økonomisk samarbeid, tyskere som hjalp norsk motstandsbevegelse osv. Etterhvert har flere arkiver blitt åpnet, i Sverige, England og USA, men fremdeles er noen lukket, og nye opplysninger vil komme for dagen.

Mengden av navn og detaljer i Prysers fremstilling kan ofte bli så overveldende at det krever både motivasjon og konsentrasjon å holde tråden, også fordi han denne gang tillater seg digresjoner og avstikkere fra hovedtema. Men alle med interesse for okkupasjonstiden vil ha utbytte av, og glede av, å fordype seg i professorens i og for seg dystre verden.

Artikkeltags