Hadde Jesus sex, tro? Hvor bra er ikke oralsex! Gud er egentlig seksuell! Det 6. bud gjelder selvsagt ikke i dag!

Og så videre.

Vålerenga-presten (inntil nå) Gelius har finlest hele Bibelen på nytt, og gir oss utallige og sant sagt etter hvert ganske trettende mange eksempler på at den hellige bok er full av sex. Dampende, kåt, voldelig, skamløs og morsom sex for gammel og ung.

Åpenbart og i direkte tale, samt ganske mye halvskjult i oversettelsenes århundregamle dunkelhet. Men da snakker vi vel å merke om Det gamle testamente, med Høysangen som et saftig høydepunkt. Det nye, derimot, er sørgelig tomt for kjønnsliv. Og det lille som er, består av Paulus' formaninger og fordømmelser.

Her har vi vel en av grunnene til Kirkens negative holdning til annet enn forplantningens begredelige plikter hva gjelder seksuelle aktiviteter, sammen med maktbrynde og forstokket konservatisme.

Men så slår Einar Gelius bok i bordet! Jeg ser bort fra glippet i forordet om at målsettingen er «å gjøre oss prester mer spennende på det erotiske plan». Skjønt hvem vet? Det er en påfallende egosentrering her, med ikke mindre enn tre bilder av forfatteren på smussomslaget. Og noen – etter min mening – ganske unødvendige personlige utbrettinger av egne sexerfaringer, som blir mer pinlige enn forklarende. Jeg tenker da like mye på den fossende oralsexens påståtte herlighet som kvinner han har møtt.

Likevel er det naturligvis en dypere mening med en slik utgivelse enn å vise de eldgamle tekstenes frodighet, kåtskap og lyst. Einar Gelius fastslår det for mange ganske selvsagte at Bibelens ord må tolkes i lys av nåtidens tanker og holdninger, ikke bokstavelig og påståelig. Dermed «er vi nødt til å frigjøre sexen fra Kirkens klamme grep», åpne opp for kjønnslivets mangfoldige gleder og fjerne de hauger av synd og skam som Kirken har skuffet over denne delen av menneskelivet. Samt å oppmuntre og støtte menneskenes seksuelle kreativitet. Intet unntatt: Sex før ekteskapet, selvsagt, men også gruppesex, masturbasjon, pornografi...ja, egentlig alt som ikke tilhører gruppen vold og fornedrelse.

Etter mitt skjønn blir dette en bok utgitt i beste mening, altså ikke som en provokasjon i og for seg. Men samtidig blir den masete og gjentakende. Sognepresten (han bruker tittelen sammen med forfatternavnet, noe jeg aldri har sett før) insisterer oss omtrent til kjedsommeligheten på en sannhet som ikke løfter verken øyenbryn eller andre kroppsdeler hos de fleste lesere.