Islam fra innsiden

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Aatish Taseer MIN ISLAMSKE REISE Oversatt av Anne Arneberg Versal forlag

DEL

Her har vi godt lesestoff med mening på flere plan: Interessant reiselektyre gjennom flere land i Midtøsten. Gripende beretning om en sønns forhold til sin far. En ung manns jakt på sin identitet. Endelig – og kanskje viktigst – en innsiktsfull drøfting av moderne islamisme. Alt dette skapt av en åtte måneders reise fra Istanbul via Damaskus, Mekka og Iran til Pakistan, en reise som altså går langs fire parallelle spor.

Da den 25 år unge Aatish for drøye tre år siden la ut på sin aleneferd med farens residens i Lahore som mål, var det med et personlig ganske vanskelig utgangspunkt. Som kjærlighetsbarn etter et kortvarig forhold mellom en pakistansk overklassemann og en indisk journalist av sikhslekt (men begge fra det opprinnelige Punjab før delingen), vokste han opp hos morens familie i Dehli. Uten kontakt med faren, men med et sterkt behov for å få det. Han er USA-utdannet journalist, arbeider i England og India, og åpenbart på søk etter en basis i eget liv. Slik blir det vel når man har ett bein i Vestens kultur og ett på det indiske subkontinent, og samtidig tilhørende begge sider av den kunstige grensen mellom erkefiendene India og Pakistan.

Det blir en god reiseskildring, fordi den åpne og nysgjerrige Aatish er en brukbar forteller som i glimt viser rent litterære evner, men først og fremst fordi han kommer i kontakt med folk. Han gjenforteller utsagn og drømmer, viser deres vanskeligheter og beskriver måter å løse problemene på. Han blir møtt med tillit og ført uforbeholdent til innsiden, siden han er muslim. Det må han nemlig være når faren er det, mener de han treffer. Det å være muslim er viktigere enn omfanget av troen.

Og her er én av hovedsakene i boka: Faren – suksessfull forretningsmann og fremstående politiker – er ingen troende muslim i bokstavelig forstand. Likevel blir han uforsonlig rasende på sønnen når Aatish skriver en kritisk artikkel om islam, det er i hans øyne en ubotelig fornærmelse mot så vel Pakistan som hele den overnasjonale kulturen skapt av islam. Men det er ikke denne troens sivilisasjon, den nedarvede trostilhørigheten over hele den muslimske verden som Aatish tar avstand fra; den blir han nølende tiltrukket av.

De trekkene som virkelig skremmer ham er for det første de innbitte unge menn – fra Bingham til Dacca og alle steder imellom – som lar seg fylle av forestillingen om den fundamentale islams rett og plikt til hensynsløs kamp mot Vestens undertrykkende dominans for å plassere islam der den hører til: på maktens tinde. «Å forsøke å moderere islam er å fjerne seg fra den. islam lar seg ikke endre», sier den sympatiske tyrkeren Abdullah, og blir stående som representant for den iboende terror vi alle frykter.

Like skremmende for Aatish er møtet med religionspolitikken i Den islamske republikken Iran: Et moderne bagatelltyranni innsauset i korrupsjon. Religion omgjort til nonsens, tradisjoner fra et arabisk stammesamfunn brukt til byråkratisk og voldelig kontroll av alt i et nåtidig samfunn.

Slik er dette en ganske deprimerende bok: På det personlige plan blir forfatteren stående uten farskontakt, og fortsatt skrevende mellom ulike kulturer. På det politisk-religiøse plan river han ned mye av håpet om en sameksistens mellom to verdisett. Som han konkluderer etter å ha opplevd opptøyene i Damaskus etter karikaturtegningene (for øvrig sammen med den etnisk norske islamstudenten Even): «Å forklare en muslim retten til å lage og trykke karikaturtegningene er å be ham legge vekk troen sin et øyeblikk og tro på helligdommer større enn hans profet og Boken.»

Artikkeltags