Hvorfor bør man forholde seg til – enn si lese 400 sider om – en internkrig som ble utkjempet langt borte for nesten halvannet hundre år siden?

At det er professor og lillehamring Ole O.Moen som har skrevet denne boka, er naturligvis et dårlig svar i og for seg, selv om det borger for kvalitet. At det deltok omlag 6.000 nordmenn i denne nedslaktingen av soldater, hvor de mest norskdominerte avdelingene opplevde tap på mer enn 33%, vedkommer oss i noen grad. At den amerikanske borgerkrigen i første rekke var sørstatenes, slavestatenes, reaksjon på sentralmaktens maktbruk og Lincoln-Washingtons manglende godkjennelse av at én del ville trekke seg ut av helheten, er vesentlig fordi det skjer ofte og fortsatt rundt om i verden. Responsen er svært ofte nettopp innbyrdeskrig, så dette har generell interesse. (Jfr.Jugoslavia, Sri Lanka, Spania, Russland osv). Og endelig: Motsetningene mellom sør og nord, mellom den liberale og konservative front i USA, kulturelt og politisk, har vedvart til denne dag – og ser ut til å bli ytterlig vesentlig i vår tea-party-tid. «Sørstatseksepsjonismen eksisterer fortsatt i 2010, og borgerkrigen er ennå ikke definitivt vunnet», hevdes det i boka.

Med andre ord: Denne boka bærer i noen grad ut over den snevre historiske kontekst fra begynnelsen av 1860-åra, og Moen med sine store kunnskaper om før og ikke minst nå, gir perspektiver vi kan ha nytte av.

Men først og fremst er dette en detaljert fremstilling av krigen, og da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Som Moen selv antyder er et godt atlas mer enn nyttig under lesningen for å holde oversikten over troppebevegelser og slag. En kronologisk sammenfatning av krigens gang bakerst i boka hjelper på, men et mylder av offisersnavn fra begge krigførende parter krever konsentrasjon av leseren. Dette er nemlig i høy grad en beretning om strategi og taktikk, der generalenes personlighet og dyktighet – eller mangel på sådan – står i høysetet. Det er offiserer som Robert E.Lee og Ulysses S.Grant, William T.Sherman og Mc.Clellan Ole O. Moen bringer oss nærmest, sammen med Abraham Lincoln og hans sydstatsmotpart Jefferson Davis. Den enkelte soldat forsvinner og meies ned i de nesten uforståelig grusomme blodbadene. «De falt som gresstrå for ljåen» er et beskrivende uttrykk som brukes flere ganger, selv om vi skal huske på at tre ganger så mange soldater døde av sykdom og elendige sanitære forhold som av kuler og kardesker.

Dette er altså en grundig sammenfatning av krigshistorien, innbefattet politikken bak og rundt – ikke minst the reconstruction: Oppbyggingen og forsøket på den mentale reparasjon etter fiendskap og årelating. De sivile lidelser og tap i krigssonene hører knapt med her. Som general Lee sa: «Det er godt at krig er så forferdelig, ellers kunne vi bli for glad i den.»