En halvgammel og i utgangspunktet temmelig fargeløs politimann med litt mer enn vanlig vanskelig privatliv, ellers uten noe spesielt ved seg. Et par gamle forsvinningssaker som det neppe kleber noe kriminelt til. Et selvmord som heller ikke synes å være i nærheten av lovbrudd. Da skulle en tro at det blir puslete krim, når vår islandske «helt» langsomt og omstendelig kommer fram til en løsning som leseren allerede lenge har vært klar over. I tillegg er det en mengde tråder som skal nøstes opp hit og dit, ganske så flokete med mange, utilgjengelige islandske person- og stedsnavn.
Men så funker det hele over all forventning – eller rettere: Opp mot den store forventning vi har til denne høyt verdsatte krimforfatteren. Det har noe med kontrollert avdempethet å gjøre; ingen overdrevne effekter, intet oppdrevet tempo, ingen plagsom brutalitet. Og samtidig en menneskelighet som gjør godt, en slags gjennomgående forståelse og respekt for svakheter og feil. Historikeren Indridason viser en positiv nysgjerrighet for menneskenaturens mer kronglete sider; forteller inngående, men dømmer påfallende lite, og jeg vil tro at også en fagpsykolog kan nikke anerkjennende til personskildringene hans. Ikke minst vokser etterforskeren selv, Einride (uten etternavn), fram til en stadig mer levende og interessant skikkelse, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan store leserskarer i et tjuetall land søker tilbake til denne forfatteren og hans Reykjavik-politimann. Oversettelsen kler innholdet – her har hun greid å holde språket i tømmene og virkemidlene under kontroll.