Vigdis Hjorths nye roman handler om en norsk kvinne i 50-årsalderen, en grå og alminnelig bibliotekar, som finner ut at hun må gjøre et sprell. Hun er enke, og har en sønn som ikke kommer hjem verken til jul eller sommerferier. I stedet for å fortsette i det trauste og vante, bestiller hun brått en tur til Cuba i juleferien.

Der møter hun en fargerik verden, preget av fattigdom og elendighet, i kontrast til trygghet og rikdom i Norge. Dette setter hennes oppfatning av den tredje verden på prøve, og selvransakelsen får henne til å innrømme en lettere romantiserende holdning. Hun må innrømme for seg selv at hun idylliserer en kultur der det materielle står mindre i fokus enn den hun lever i til daglig.

Midt i kulturkollisjonen møter hun så Enrique, den svarte trommeslageren i orkesteret som spiller i hotellhagen hver kveld kl. 21.00. Hun blir forelsket, iallfall blir hun forført. Hvor dypt forelskelsen stikker, er usikkert. Men ensomme Ingeborgs lengsel etter kjærlighet og nærhet trer tydelig fram. Enriques evne til å møte henne virker allerede i starten av forholdet ganske så mekanisk. En følelse av det her er snakk om kjøpt kjærlighet, blir påtrengende. Han har en stor slekt, og som den største selvfølge tapper han Ingeborgs lommebok for penger til både dette og hint. Den politisk korrekte Ingeborg mobiliserer forståelse for dette – hun føler nærmest at hun på vegne av rike Vesten står i gjeld til landet og folket.

Ingeborg setter himmel og jord i bevegelse for å få Enrique til Norge, går fra kontor til kontor på Cuba og i hjemlandet. Hun opplever den ene ydmykelsen etter den andre – samtidig som hun ydmykes av sønnen, som tydeligvis har brent sine bruer til moren. Hennes forhold til sønnen får stadig større plass. ”Snakk til meg” er en oppfordring som tydeligvis er rettet til ham.

På mange måter er dette en fascinerende historie om ensomhet og brustne forventninger til livet hos en tilsynelatende vellykket norsk middelklassekvinne. At Vigdis Hjort skriver godt, er ingen nyhet. Det menneskelige drama bygger seg opp mot en gripende slutt. Det som for denne leser gjør boka mindre vellykket, er blandingen av det menneskelige med det politiske. Den politiske dimensjonen oppleves tidvis som et sidespor i forhold til Ingeborgs lengsler og følelser.

Men bevares, «Snakk til meg» er en leseverdig bok.