Gå til sidens hovedinnhold

Litt kjedelig om kjedsomhet

Artikkelen er over 11 år gammel

LARS SAABYE CHRISTENSEN: Visning Cappelen Damm

Utgangspunktet for Lars Saabye Christensens siste roman er pirrende nok: Et ungt par i Oslo våkner opp i lett bakrus søndag etter søndag og har ingenting å ta seg til utover å spise/drikke en rituell frokost. Så oppstår ideen om å begynne å gå på visninger. På den aller første tar hun initiativ til seksuelle utfoldelser i dølgsmål. Slik fortsetter det i helg etter helg, helt til hun mitdveis i boka forsvinner og etterlater ham i forvirret tilstand.

Men dette er ikke en bok om erotikk. Det handler om reklamebyråansatte Cathrin fra et rikt hjem i Oslo vest og den mislykkede filmmanusforfatteren Willy fra Hurdals dype skoger. Det handler om kjedsomhet og livets uutholdelige letthet - og selv om visningene framstår som et brudd på tomhet og grått liv, er det ikke her handlingen foregår.

Cathrin og Willy lever et kjedelig og intetsigende liv. I motsetning til generasjonen før dem, finner de lite å engasjere seg i. Det nærmeste vi kommer et engasjement i noe utenfor dem selv, er minner om et demonstrasjonstog mot Gulf-krigen. Men Willy er usikker på hvilken side han står på.

Det handler altså om ganske så hjelpeløse mennesker som ikke har grepet på livet, som trass i fire års samboerskap lever på siden av hverandre. Willy er en tusseladd så stor at han framstår mer som en karikatur enn som en troverdig person. Og hvilke hemmeligheter Cathrin lever med, får vi ikke noe endelig svar på. Willy dikter sin egen slutt i et filmmanus, men det gjør også to lurvete kolleger.

Er dette en roman av god Saabye Christensen-klasse? Til tider er den både gripende og engasjerende. Dens styrke ligger i skildringen av det unge parets overfladiske og tomme liv. I andre faser er den så kjedelig at man spør seg om man står overfor keiserens nye klær, at forfatteren rett og slett holder litt ap med sin leser. Og Willys hjelpeløshet renner ut i det ekstreme.

Så svaret er nei. «Visning» er neppe av de romaner som vil rage høyest i litteraturhistorien.