Forfatteren Sigbjørn Mostue fikk mange lesende venner etter at han skrev fantasytrilogien «Alvetegnet». Nå er han i gang med en ny trilogi, «Den siste magiker». Første bok er ute. Og dette tegner allerede til å bli en riktig lekkerbisken av en ungdomsbokserie.
Mostue fører et veldig tilgjengelig språk, og bruker ikke mange linjene før han har tatt oss med inn i fortellingen. «Den siste magiker» har ikke så mye eventyret i seg. Alt utenfor møtet mellom hovedpersonen Simen Clausen, en helt vanlig tolvåring på Kløfta, og den gamle, langhåra enstøingen som alle kaller «Indianeren», er normalt og helt vanlig slik det er på Kløfta og de fleste andre steder.
Foreldrene til Simen krangler hele tida, og Simen må trøste lillesøsteren. På fotballbanen er ikke Simen akkurat stjernen. Dessuten er jenta han er forelsket i, mer begeistret for Simens beste kompis.
Etter en mislykka bursdag, drar Simen og to av vennene bort til «Indianeren» for å spionere. Én av guttene knuser ei rute, og mens de to andre stikker, blir Simen fanget av den rare gamle mannen. Dette møtet skal endre Simens liv. For Indianeren viser seg å være magiker, den siste sådan. Gjennom ham blir tolvåringen innviet i mysterier han trodde bare fantes i eventyrene, i fantasien.
Men han kan jo ikke fortelle om hemmeligheten til noen; det gjør slett ikke livet enkelt for gutten som nå er blitt magikerens læregutt. Ufarlig er det heller ikke å bli rotet inn i magiens sfære.
Sigbjørn Mostue er ikke bare ute etter å underholde; Han fletter både moral og etikk inn i historien. Det er lystelig, trist og vemodig. Samtidig inviterer forfatteren leserne til å identifisere seg med Simen; veldig mange vil helt sikkert kjenne seg igjen i guttens følelser og handlinger. Simen er som norske tolvåringer flest.
Selv om dette er en barne- og ungdomsbok, kommer jeg gamle mann helt sikkert til lese de neste to bøkene i trilogien.