Gå til sidens hovedinnhold

Magisk fra Samartín

Artikkelen er over 10 år gammel

CECILIA SAMARTIN Mofongo Oversatt av Kirsti Øvergaard Juritzen Forlag

I lett Gabriel García Márquez-stil serverer norgesvennen og landets mest leste nålevende forfatter, amerikansk-cubanske Cecilia Samartín oss en ny fantastisk fortelling fra sin verden og sin kultur. «Mofongo» heter romanen. Den fjerde romanen hennes bare bekrefter og befester hvorfor så mange vil lese Samartín fortellinger. Når dessuten oversettelsen synes å være av ypperste slag, er «Mofongo» blitt en liten leseropplevelse!

Romanen er allerede anklaget for å være plagiat av Karen Blixens «Babettes gjestebud», og karakterisert som lettbeint kioskroman. Dem om det; hvorfor skal romaner være tunge å lese eller slitsomt kompliserte, når de underholder og gir oss som begynner å lese, lyst til å lese resten. Uten pause?

Sammen med romanen gir forlaget ut ei kokebok, en gastronomisk reise inn i karibisk mattradisjon. Der kokker og guider Samartín sjøl rettene vi smaker på i «Mofongo». PS: Tittelen er navnet på én av matrettene.

Ja, «Mofongo» handler om mat. Men det er egentlig ikke en fortelling om hvordan man kokker på karibisk - cubansk eller puertoricansk. Maten har imidlertid en sentral betydning.

Det er en trist, men også optimistisk historie Cecilia Samartín forteller. Mangslungen og med dobbeltbetydninger. Hovedpersonene er den vesle hjertesyke gutten Sebastian og hans puertoricanskfødte enkebestemor abuela Lola. De to har et helt spesielt forhold seg imellom.

På skolen forverrer situasjonen seg for Sebastian når det begynner en ny gutt i klassen, den brutale Keith. Sebastian blir snart mobbeoffer. Livet som allerede er utfordrende på grunn av hjertesykdommen, blir enda vanskeligere når han må stå imot denne Keith og hans allierte. Verst blir det når han en dag finner bestemoren (abuela er spansk for bestemor) på gulvet, nesten død. Hennes sykdom (og maten) blir etter hvert sentral i livet hans og forholdene innen storfamilien av kusiner og fettere, onkler og tanter, svogere og svigerinner og for all del bestemoren sjøl.

Det Samartín gjør med denne romanen er å gi oss troen på livet, troen på oss selv, samtidig som hun lærer oss litt om å sortere viktig fra mindre viktig. Alt fortalt i en nesten lyrisk, men også lettilgjengelig og inkluderende prosa.