Gå til sidens hovedinnhold

Middelalderen fra innsiden

Artikkelen er over 10 år gammel

THORVALD STEEN Løvehjerte Forlaget Oktober

I utgangspunktet har det noe for seg med sunn skepsis når historiske personer forvandles til romanfigurer.

Vi regner selvsagt med at forfatteren har studert hovedpersonen grundig, og samtiden hans likedan. Men så var det tankene hans, følelsene, samtalene: Alt det oppdiktede som konstruerer et slags menneske av kjøtt og blod og hjerne. Her er det nærliggende å lese med kjølig avstand, vurderende, «jeg skal ikke la meg rive med»-aktig.

Thorvald Steen hjelper oss godt på veg med dette i sin siste roman, om Richard 1. av England og Vest-Frankrike; kongen historien husker som Løvehjerte. Hjelper oss fordi Steen, bevisst eller ei, etablerer en distanse. Ofte er han konsist refererende, så slår han til med lange samtaler for deretter å gå over til indre monologer, som regel slike hvor Richard kjemper med Vårherre og sin vaklende tro. En sjelden gang griper dikteren Steen ordet med naturskildringer, som kan virke noe malplasserte i sammenhengen.

Men viktigst her er Løvehjerte, et kallenavn som ifølge forfatteren ble gitt kongen av selve hovedfienden Saladin – den høviske, rettferdige og iblant barmhjertige kurdiske sultanen og militærgeniet som vant og beholdt Jerusalem. Glem det uhistoriske glansbildet fra Robin Hood-fortellingen. Den fransktalende Richard slik Steen presenterer ham, bærer på to glødende ambisjoner: I spissen for 3.korstog å erobre Jerusalem fra muslimene tilbake til kristenheten. Og å utvide sitt rike i Frankrike og i England (der han tilbrakte 6 måneder av sine i alt 10 år som konge) til selve stormakten nord for Spania og vest for Det tysk-romerske rike. Dermed ble det et liv i kamp og lite annet, fra 15-årsalderen til koldbranndød som 42-åring. Krig og blod, rå brutalitet, men kanskje impotent, ifølge Steen. Svik og bløff og manipulering i alle retninger. Ingen å stole på andre enn mor - kanskje? Glødende tro midt i blodbadet, men samtidig ødeleggende tvil.

Vi finner et portrett av et alt annet enn helstøpt menneske, der man med normale, nåtidige øyne knapt ser andre positive egenskaper enn hans langsomt våknende erkjennelse av at det han trodde på og sto for, ikke holdt vann. Men uten at han tar ta konsekvensen av det. Han dør som han har levd.