Miljøskildring og mye mer

Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

MAGNHILD BRUHEIM Det som ein gong var Samlaget

DEL

Jeg begeistres over de mange lagene i denne boka.

Ei lita, skeptisk jente ved siden av en lyseblå Taunus 12M myser mot oss på forsiden av Magnhild Bruheims siste bok. Kanskje forfatteren i tiårsalderen? Ifølge bloggen hennes er hovedpersonen Live på mange måter henne selv, samtidig som boka er en roman. Dette setter krav til oss: Det er vanskelig å samtidig lese den som en slags nøkkelfortelling om Magnhild og familien Bruheim i Skjåk på 50-60-tallet og en roman om oppveksten til en jentunge og ungdom i ei fjellbygd et eller annet sted i Innlands-Norge. Vi blir faktisk tvunget til å velge. Jeg ønsker det siste alternativet.

Jeg velger, og begeistres over de mange lagene i denne boka. Ett er tydeliggjort i avsnitt, i slagene mellom nå og før, der nåtiden dreier seg om de sterke følelsene ved rydding og salg av barndomshjemmet. Det er ikke sentimentalitet, men en slags vemod som mange vil gjenkjenne og forstå. Live – på samme alder som faren var da han døde – føres av gjenfunne dagbøker tilbake til tidlig barndom, og dermed mot forholdet mellom og til foreldrene.

Begge er viktige, men fars er vanskeligst. Det ligger en dulgt angst i hjemmet, en usagt redsel for hva galt far kan gjøre med seg selv som farger atmosfæren, som ligger på spranget selv når alt egentlig er bra. Hva det som regel er.

Barneskildringer er en vanskelig kunst, siden forfatteren nødvendigvis må legge inn voksentanker og -språk for å unngå å gjøre dem klissete, samtidig som de skal flyte naturlig barnslig. Bruheim greier det godt: Det trygge («i vår familie er det ikkje lov til å krangle»), men også konkurranse- og erteforholdet til veslesøsteren er fortalt til å tro på og glede seg over. Kjæresteriet til en tiåring bortpå Vestlandet et sted, en som nok ikke helt er klar over dette selv, er et annet smilehull.

Så har vi en ungdomsroman her. Live blir tenåring, og det betyr ambisiøst karakterkjør, guttesvermerier, skjøre venninneforhold, etter hvert forsøk på sigarett og flaske. Og ikke minst kampen mot strenge foreldre som holder igjen på lørdagsfestingen. Rene kvelningen føles det som for en obsternasig og temperamentsfull femtenåring. Legg så til treffsikker skildring av ungdomsmiljøet; livet i bilbaksetet, blåfrosne knær under 60-åras lårkorte skjørt, småløgnen, utprøvingen, festene på bygda, offentlige og private.

Mangfoldet i boka er stort. Selv blir jeg mest opptatt av forholdet til far: Skyldfølelsen, nærheten og avstanden på samme tid, hvor viktig han er, og samtidig den eldre Lives forståelse av hvor liten plass et barn tross alt har i et komplekst voksenliv. Det er godt sett og fint fortalt.

Artikkeltags