Eks- fårbergingen Jonny Halberg har et fantastisk grep om å skildre norske bygdesamfunns mer dystre baksider.

Det er alltid fristende å sammenligne hans senere bøker med «Flommen», som ble rost opp i skyene av alle kritikere da den kom i 2000. Problemet er at det skal godt gjøres å komme opp mot den både i alvor og underholdningsverdi, selv om også årets «En norsk tragedie» er full av overraskelser og bisarre innfall.

Handlingen sirkler rundt Mattis Grini, en hjemvendt bygdegutt som lever sitt enkle liv på Grini. En kveld oppdager han at det brenner i nabolaget, våningshuset til barndomskameraten Håkon Sundin står i lys lus. Kameraten er forsvunnet, og mye taler for at han selv har tent på. Igjen står Sundins kone, Fay Erle Roos, en litt famlende forfatter som forståelig nok kommer i en vanskelig livssituasjon. Hun flytter inn hos Mattis og fører etter hvert også sin venninne Lisa inn i trekanten.

Rundt dem utspiller det seg flere drama. Det handler om rus, utroskap, kjærlighet, svindel. Persongalleriet er som vanlig fargerikt, de fleste har det til felles at de synes å styre mot sin egen undergang.

Vi møter griskhet, tungsinn, sjalusi og dobbeltmoral. Livets lyse sider har ikke akkurat noen framtredende plass. Det meste er både mørkt og dystert, men historien er også full av humor, av det mørkere slaget. Realistisk bygdelivsskildring er ikke dette, til det er mange av figurene for ekstreme.

«En norsk tragedie» er en leseopplevelse i god Halberg-stil. Jeg sitter likevel ikke igjen med samme følelse av å ha fått servert en helhetlig historie som ved tidligere bøker. Relasjonen mellom de ulike delene av boka blir utydelige. Både persongalleri og handling kan oppleves litt fragmentert. Derfor tar ikke Halberg her like godt tak i oss som på sitt beste, selv om vi tidvis gripes av famlende menneskeskjebner.

Litt navlebeskuende kanskje, men Halberg må ha oss tilgitt at vi ser litt etter lokalimpulser fra oppveksten her i traktene. De finnes. Den mest konkrete er kunstneren Kurdøl, med installasjonskunst i naturen som spesiale. Og Storgata med Bergersen-hjørnet gir visse assosiasjoner?