Møte med det lukkede land

Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

BARBARA DEMICK Mørkets rike Cappelen Damm

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Vi som ikke vet veldig mye om livet i Nord-Korea, har med den amerikanske journalisten Barbara Demicks bok «Mørkets rike» en gylden mulighet til å bli bedre kjent med det lukkede landet.

For det er en grundig og velskrevet beretning. Demick var i mange år korrespondent for storavisa Los Angeles Times i Sør-Koreas hovedstad Seoul. Gjennom disse åra fikk hun ved noen anledninger besøke Nord-Korea, men selvfølgelig alltid med guide og overvåket av myndighetene. «Mørkets rike» er basert bare dels på disse reisene. Først og fremst er den basert på intervjuer og tett kontakt med nordkoreanske avhoppere i sør, og de har fortalt henne om sitt eget liv før de rømte.

Det er sterke historier vi får, så sterke at de innimellom fremkaller både tårer og grøss. «Mørkets rike» skildrer myndighetenes totale kontroll over menneskene. Ikke bare økonomisk og politisk, men også ideologisk. For det er kontrollen over menneskesinnet, den systematiske isolasjonen av innbyggerne mot impulser og tanker utenfra, som er mest skremmende. En kontroll som gjennom en årrekke har gjort at nordkoreanere flest fortsatt går rundt og tror at de lever i verdens beste land, og at Kim Il Sung og sønnen Kim Jong Il er bortimot guddommelige. Jeg synes dette er mer skremmende enn både fangeleirer og nitid overvåking.

Mye av fortellingen er viet 1990-tallet da Nord-Korea skal ha vært rammet av betydelig matmangel og direkte hungersnød. Boka forteller om jakten på noe å spise, om mennesker som sultet i hjel. Men også dette klarte myndighetene å bruke til å styrke regimet.

Samtidig vokste det fram tendenser til markedsøkonomi, som en dyd av nødvendighet midt i en katastrofal økonomisk krise. Mot myndighetenes vilje. Men det var i det minste noe de ikke klarte å stanse eller kontrollere hundre prosent.

Øyenvitnene boka er basert på gir troverdige og detaljerte beskrivelser, og skildrer et samfunn nesten hinsides det vi kan forstå er mulig.

Mot slutten av boka får vi også innblikk i avhoppernes nye liv i sør. Ikke alt er fryd og gammen.

Spørsmålet er hvor lenge denne forkvaklede regimet og ditto politiske systemet kan bestå. Verken forfatteren eller hennes sentrale kilder er nevneverdig optimistiske hva gjelder fundamentale forandringer. Den eneste optimismen er knyttet til det en av avhopperne sier om at nordkoreanerne egentlig skjønner hvor galt det er fatt. Men i et samfunn der du ikke engang kan stole på naboen eller egne slektninger, er et folkeopprør fortsatt ganske langt unna.

Artikkeltags