I 1993 ga Jan Vincents Johannessen ut boka «Kunsten å leve». Den solgte formidabelt. 14 år har gått. Like mange år rikere på livserfaringer har Johannessen skrevet om boka. Han har fjernet og føyd til kapitler. Han har også funnet fram nye bilder av Jakob Weidemann, slik at årets utgave av «Kunsten å leve» for en betydelig del er en ny bok. Og aller mest en ny bok for den delen av det lesende og oppvoksende publikum som ikke tilhørte målgruppen så langt tilbake som i 1993.

Jan Vincents Johannessen er kanskje best kjent som Radiumhospitalet personlig. men mange forbinder legen og direktøren også med hans mangeårige aktive virke som skrivende og utøvende multikunstner innenfor flere felt. En høyst aktiv, belest og eksponert samfunnsborger. Gjennom teksten i praktboken «Kunsten å leve» øser han av sine kunnskaper og erfaringer.

Forfatteren var god venn med nå avdøde Jakob Weidemann, og enkelte av besøkene på Ringsveen er gjenfortalt i boka. Weidemanns illustrasjoner kler boka og i særdeles bokas ord, svært godt. Å lese mens man sanser og reflekterer over fargene og formene i bilene, gir leseropplevelsen hvile samtidig som teksten kretser rundt eksistensialitet i videste forstand: Fra kriterier for å trives på jobben til tanker om hvorfor kjærlighetslivet noen ganger lykkes, andre ganger ikke. Det handler om livet i videste forstand; om helse, om omgang med medmennesker, om å kjenne seg selv, om å velge og om å leve til beste for seg og sine omgivelser.

Johannessen gir råd, men han unngår fasitsvarene og de «tidsriktige» løsningene. Han reflekterer mer enn han påstår og legger på den måten mye i hendene på leseren.

Dette er ingen «kunsten å lykkes»- eller «vegen til suksess»-bok ala dem som var så populære på 1990-tallet. Forfatteren viser at å leve ofte handler om spenningen mellom lykke, glede og suksess på den ene siden og arbeid, sorg og utfordringer på den andre. Han prøver å få oss til å forstå at «motgang» og «medgang» hører sammen, og at begge er mer relative begreper enn de fleste av oss oftest tenker over.

«Kunsten å leve» består av 31 kapitler, hvert av dem nærmest et lite essay. Teksten er svært henvendende, og forfatteren skriver både fengende og innsiktsfullt. Aldri belærende, snarere rådgivende uten å fortelle leseren hva hun eller han skal eller ikke skal foreta seg. Det gjør slett ingen ting at ordene og fargene kommer til oss i en særdeles lekker innpakning.