«Vennskap i storm» er en talende tittel på bind to i Edvard Hoems store Bjørnson-biografi. Et mer stormfullt liv enn det Bjørnstjerne Bjørnson levde de første 15 av sine år som eier av Aulestad, skal det letes lenge etter.
Det er nettopp perioden fra 1875 til 1889 dette bindet handler om.
Hans forhold til gausdølene er bare en liten, men likevel svært viktig del av det hele. For det var i møter med Christopher Bruun og resten av Vonheim-folket stormen brøt løs. Bjørnson kjøpte Aulestad og flyttet til Gausdal i 1875 nettopp for å komme nær Bruun og Vonheim. Han mente at det skulle hjelpe ham til å finne større klarhet i sitt eget livssyn. Men etter hvert skilte de lag. På et møte på Vonheim utbrøt høvdingen de berømte ord: «Jeg tror ikke på den evige fortapelse». Dermed starten kampen mot den dogmatiske kristendom, en kamp som skulle vare livet ut og bli stadig mer uforsonlig. Bruddet med Vonheim ble definitivt, og snart hadde han ingen omgang med sine sambygdinger.
Dette var ikke den eneste kampen. I disse 15 årene overskygget debattanten Bjørnson fullstendig dikteren. Han kjempet for parlamentarisme og demokrati og annen radikal Venstre-politikk, for fyrstikkpakkersker, almen stemmerett og nasjonal likestilling i unionen med Sverige. I slutten av perioden slo han an tonen for den kampen som skulle føre til unionsoppløsningen i 1905. All striden førte til at Bjørnson ble neste venneløs. Han kunne være både rå og brutal i sitt forhold til medmennesker, vegen fra uenighet til uvennskap var ofte kort. Ett av de sterkest eksemplene på uforsonlig og uforutsigbar atferd var da han slo handa av hjertevennen Amalie Skram.
Edvard Hoems verk er en strålende kombinasjon av Norges-historie og biografi, av store hendelser og menneskelig drama. En av de viktigste effektene av Bjørnson-året er fokuset på dikterhøvdingen enorme innflytelse i norsk samfunnsliv i en historisk omveltningstid. Betydningen kan knapt overvurderes. Han var både strateg og opinionsdanner og ble lyttet til i maktens innerste sirkler. Dette dokumenterer Hoem med tyngde.
Innholdet i det menneskelige drama henger sammen med kampen. Kampen hadde sin pris, både ved at venner ble fiender og at økonomiske velgjørere trakk seg på grunn av kontroversielle standpunkter. Gardsdrifta kastet lite av seg – kanskje ikke rart når dikterbonden bevilget seg årelange opphold i utlandet. Og den politiske kampen tok energi bort fra inntektsgivende diktning. Familien på Aulestad hadde konstant store økonomiske problemer. De ble ikke mindre da Bjørnson i sin prinsippfasthet sa fra seg statlig dikterlønn fordi Alexander Kielland ikke fikk tilsvarende lønn.
Edvard Hoem har gjort et løft av dimensjoner gjennom sin Bjørnson-biografi så langt. I likhet med første bind inneholder «Vennskap i storm» et vell av informasjon, solid dokumentert blant annet av enestående brevsamlinger. Biografens formidlingsevne er i fremste rekke. I perioder er lesningen rett og slett spennende.
Men kanskje har stoffmengden overveldet Hoem da det for få måneder siden ble bestemt at biografien skulle bli tre bind og ikke to. Det store flertall av lesere hadde vært like tjent med å få stoffet noe mer komprimert. De mange og omfattende brevsitatene gir framstillingen autentisitet, men gjør samtidig lesingen tyngre. Detaljrikdommen kan sperre for helheten. Det skulle ikke forundre om forlaget på et tidspunkt kommer med en komprimert Bjørnson-biografi. Tre bind hvert på 600 sider eller så er først og fremst for de spesielt interesserte.
Slik sett kan vi si at det er et overveldende monument Edvard Hoem har levert.