I sine siste 39 dikt danser Arne Hugo Stølan oss fra Donald Duck til Domkirkeodden. Sjangermessig kan tekstene plasseres mellom dikt og kortprosa. Mange av tekstene er situasjonsbilder. Tekstene er dynamiske og dragende. Jeg legger særlig merke til det som skjer med tiden i mange av diktene – tiden står stille og utvider seg samtidig. I det sterke diktet «Innhentet» (et av samlingens beste) skjer dette ved bevegelsen fra «riksveien» i diktets første strofe, til de fem siste strofene «og forskjellen mellom natur, historie og religion / forsvant i pupillene dine / der en merkelig døpefont åpnet seg / inn til sammenfallet / av de første og de siste ting».

Som samlingens tittel antyder, kan diktene forventes å være i bevegelse. Forventningen innfris. Diktene er ordrike, men knappe nok; de glir aldri ut. Det er denne balansegangen som skaper spenning og bevegelse, sammen med det fortellende, og de mange dansemetaforene. I diktet «Pardans» fester jeg meg ved strofen «den enslige hyenen / med tanngarden innbitt / uvirksom (det forpinte begjæret etter knokler og kjøtt)». Jeg ser hyenens stillstand og rasende bevegelse på samme tid.

Denne gledelige samlingen dikt fra livets danseparkett beveger og overrasker.

PS. Det er lov til å legge lyrikk under juletreet.