Jeg har ikke utelukkende festlige leseropplevelser med amerikansk kriminallitteratur. Men Amanda Kyle Williams´ første fortelling med privatdetektiven Keye Street som hovedperson, er en glede.

Allerede fra første side etter prologen, koste jeg meg. Det var noe med språket og fortellermåten. Noe friskt og «annerledes». Det fløt av gårde. Ikke bare fordi selve historien og forbrytelsen(e) holdt meg klistret til boka. Kvinnen med det lett flerkulturelle navn og sin miksede etnisitet, sjarmerte meg nesten i senk.

Keye Street er bokas jeg-person. Det er hun som forteller. Innledningsvis om hvem hun er, bakgrunnen hennes og litt om oppveksten i sørstatene. Det er kanskje litt store ord å kalle romanen et dypdykk i det amerikanske samfunnet. Men den gir god innsyn i kultur, lynne, levevis og tradisjoner.

Williams har et fortellertalent. Språket med alle dets farger og personskildringer, løfter «Den som leter» fra god til glitrende. Jeg ble fort riktig god venn med Keye Street, i vaskeseddelen beskrevet som en vandrende selvmotsigelse. Ikke særlig robust å se på, men tøff så det holder.

Bakgrunnen har hun fra FBI, der hun måtte slutte fordi hun ble for hard på flaska. Nå er hun tørrlagt. En dag ber politiet henne om bistand i jakten på en seriemorder. Men jo nærmere hun kommer, desto tettere får hun også morderen inn på livet sitt. Grøss!