Inge Eidsvågs nye bok er omfangsrik, og det er også tittelen «Stille stemmer – indre bilder. Om lesningens velsignelser, farer og fryd». Av de tre bebudede emner er det mest å lese om det første, og det tar tid før alle presenteres. Boka er delt i fire deler, hvorav den første er på om lag hundre sider. Den består av en ryddig redegjørelse for skriftspråkets utvikling fra første steintavle til siste sms. Eidsvåg skriver som en pedagog, og det får meg til å lure på hvor forfatteren har tatt vegen. Inntil videre slår jeg meg til ro med at det er ei slags lærebok jeg leser, tilfreds som jeg er med å få frisket opp kunnskaper. Likevel har jeg ikke glemt hva Eidsvåg sier i forordet. Der varsles det at «Stille stemmer - indre bilder» verken er forskning, lærebok eller noen fullstendig framstilling av lesningens kulturhistorie. At store deler av boka med det lille forbeholdet røper en slik ambisjon, blir fort klart.

Som forbilde har Eidsvåg kanskje hatt Alberto Manguels «En historie om lesning». Den kom ut på norsk i 1999, og figurerer hos Eidsvåg som én av flere hundre referanser. I likhet med Manguel presenterer vår forfatter egne lesererfaringer. Men mens argentineren gjør dem til del av historien, plasserer Eidsvåg dem utafor som korte, personlige fortellinger. Dermed leverer han i samme bok to typer tekster som verken behøver eller berører hverandre.

Som historieberetter skriver Eidsvåg mildt doserende, og som sjølbiograf inderlig ekte. Han er for god til å bli privat, og for dårlig til å bli subjektiv. Dermed blir teksten god nok, men ikke original nok, til tross for at biografien ligger vel til rette for dette.

Beleste Eidsvåg vokste opp i et fisker- og småbrukerhjem på 1950-tallet, i en utkant av Utkant-Norge, som han kaller det. Trolig er det en forglemmelse at han utelater navnet på denne utkantutkanten, men fordi han opplyser at han som unggutt lånte bøker på Fillan folkebibliotek, finner jeg via internett ut at han bodde på Hitra. Eidsvåg var en hengiven leser allerede som liten. Første kapittel forteller om hvordan han lærte å lese og det siste om hva dette har gitt ham. Og det er ikke lite. Lesing har betydd nesten alt, og erklæringa gjør boka til et bekjennelsesskrift.

Kapittelet «Gammelstua» gir et tankevekkende innblikk i kulturen som preget den framtidige læreren og forfatteren i oppveksten. Eidsvåg tilhørte et pietistisk miljø som satte et strengt skille mellom oppbyggelig litteratur og farlige «romanbøker». Om bakgrunnen har påvirket hans livslange litterære lidenskap, reflekteres ikke direkte i Eidsvågs bok. Men kulturelle rester er likevel å finne. For bevisst eller ubevisst framstilles forfatteren som en ydmyk og andaktsfull leser.

Sjøl om bøkene beruser, er det en sjelelig trang som blir tilfredsstilt. Tittelen «Stille stemmer - indre bilder» underbygger dette. Formuleringen nevnes på bokas siste sider, og jeg skulle gjerne lest mer om hvordan stemmer, bilder og stillhet blir til. Slik jeg forstår det, er litteratur for Eidsvåg først og fremst en kilde til innlevelse, medfølelse og erkjennelse, og dernest til estetisk nytelse. På dette punktet ser Eidsvåg ut til å være klart knyttet til tradisjonen han vokste opp i.

Gjennom hele boka understrekes den rollen kristendommen har betydd for utbredelsen av leseferdigheter, og Martin Luther siteres for å ha kalt boktrykkerkunsten «Guds siste og største gave til menneskeheten». Derfor kunne Eidsvåg gjerne latt lesningens velsignelser omfatte religiøse tekster. Men det gjør han ikke, annet enn når han minnes farens tekstlesning julaften. I det hele tatt; her tegnes mange stille og fine barndomsbilder. På den andre sida skjemmes teksten av språklige klisjeer, som når han skriver om boklige «stjernestunder». De har sikkert vært strålende, men ordvalget står ikke i stil.

Eidsvåg tar også hardt i når han hevder at det er stillelesning som skapte den vestlige individualiteten. Det er et godt, men mangelfullt poeng. Samtidig viser det hvor bredt anlagt denne boka er. I høyt tempo beveger den seg fra Sokrates til Ivar Aasen, fra papyrus til tv-titting, fra brillenes oppfinnelse til hanen på barndommens abc. Eidsvåg favner så mye at fortellingen ofte forarmes til referat. Tyngst er det å svelge når teksten blir profetisk. Som her, når Eidsvåg krever utvidet åpningstid på biblioteket. Da drønner det slik: «For mens våre kropper er overvektige, er våre sjeler alltid underernært». Vel. Det fins mange lubne ånder.