Du behøver ikke lese lange teksttunge avhandlinger for å lese romaner. Noen romaner er laget som tegneseriebøker. En av de nyeste norske heter «Drabant» med handlingen hentet fra taggemiljøet i Oslo på siste del av 1990-tallet.

En ganske pønka utgivelse. Tegnestilen er mørk og lett dyster. Ganske rå og i liket med både språket og selve fortellingen veldig rett på sak. Ingen forskjønnende elementer.

Men du verden så tydelig, og så henvendende. De to skaperne av boka, som ifølge vaskeseddelen er volum 1, noe som altså bestyr at den sannsynligvis får en oppfølger, har virkelig grep om sjangeren. De har også åpenbart satt seg godt inn i miljøet med sine karakterer, og for all del gatespråket, eller rettere slangen blant innsiderne.

Holen og Noguchi sier at de vil fortelle en historie om hvordan det kan være å være ung i Groruddalen i nyere tid. De kunne selvfølgelige valgt enda nyere tid enn åra fra 1994 til 1999. Det er uansett den gode historien som ikke er verken svart eller hvit, verken tar ungdommene i forsvar eller fordømmer dem, som gjør «Drabant» til en meget leseverdig tegneserieroman (med stiv rygg og like stiv perm). Den muntlige stilen og sjangeren tegningene er i, står godt til hverandre.