Han er tilbake med påskekrim, den islandske krimforfatteren Arnaldur Indridason som siden debuten med «Myren» i 2004, har levert mesterstykker som «Gravstille», «Røsten» og «Vannet». Før han altså er aktuell med «Vinterbyen». Det kan se ut som Indridason baserer forfatterskapet sitt på én roman i året. Og det trengs egentlig ikke flere, for hver og en av dem han har skrevet hittil står fjellstøtt i nordisk kriminallitteratur. Ikke til forringelse for andre fremragende krimforfattere; Indridason er etter min mening Nordens beste.
I «Vinterbyen» er han mindre dyster enn i romaner som «Myren» og «Gravstille». Da var han svart som natten. «Vinterbyen» er en mer klassisk kriminalroman, dog så godt skrevet og bygd opp at den ikke blir dusinvare.
Indridason river i filler den islandske idyllen. Mange har ennå en forestilling av sagaøya som en slags fredelig, vennlig utpost midt i Nordatlanteren, der folk stort sett er snille med hverandre, og der kriminaliteten er mindre omfangsrik enn de aller fleste andre steder på kloden. Det Island Indridason skildrer i «Vinterbyen» som i sine tidligere bøker, er et Island like infisert av forbrytelser og menneskets dårskap som ellers i verden.
Indridason føyer seg godt inn i det beste av nordisk kriminallitteratur der han skildrer sine personer, sine miljøer og sine forbrytelser som del av virkeligheten. Dermed blir «saken» et symptom på samfunnet, liksom menneskene på begge sider av loven, handler som følge av samfunnet de lever i. Slik sett går han i fotefarene til legendariske Maj Sjöwall og Pär Wahlöö.
I «Vinterbyen» får Indridasons faste helt, politietterforsker Erlendur, en delikat sak i fanget. En ung gutt med thailandsk mor, blir funnet knivstukket og drept. Han hadde vært på veg hjem fra skolen. Nå er også broren til gutten forsvunnet.
Etterforskningen avdekker utbredt hverdagsrasisme og fremmedfrykt i det islandske samfunnet. Men motivet for drapet er likevel ikke det man skulle anta.