Lillehammer-forfatteren Stig Sæterbakken er noe av det lengste man kommer fra main-stream.

I essaysamlingen «Dirty Things» er han reiseleder inn i litterære rom og landskap langt bortenfor bestselger- og kiosklitteraturen. Han gjør det ikke enkelt for oss som har våget oss på de rundt 220 tekstsidene, med sine drøftinger, analyser og dissekeringer av forfattere, bøker og skriverier mange (de fleste) kanskje ikke engang har hørt om, langt mindre har lest. Sæterbakken leker med språk, vendinger, fremmedord og laaange setninger i sine fordomsfrie, ikke desto mindre tilsynelatende velfunderte og nysgjerrige betraktninger.

Jeg telte for moro skyld en tilfeldig passasje mellom to punktum, og kom til 129 ord! Litt senere fikk jeg lyst til å gjøre en liten test for å finne ut om jeg hadde hatt med en ekstraordinær lang setning å gjøre. Da stoppet tellingen på 150 ord. Jeg lærte en gang at tekster med setninger over 40 eller 50 ord er å regne som tungleste - lav lesbarhet, heter det visst. Og den på 150 ord er ikke engang dokumentert bokas lengste.

En stund mistenkte jeg Stig Sæterbakken for å forsøke å imponere, eller gi publikum et inntrykk av å skrive på en måte som skal få oss til å gå rundt og tro at han er en meget klok, begavet og intellektuell forfatter. Jeg skal ikke si at han ikke er det. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger ut i boka, som består av 14 essays, ble jeg faktisk mer og mer fortrolig med det han skriver. Jeg så en utvikling fra det ene essay til det neste, og skjønte at rekkefølgen ikke var tilfeldig valgt. Jeg mistet heller ikke tråden eller falt av mens jeg kjempet meg fram til neste punktum.

Det kan ha noe med at Sæterbakken skaper forventninger til hva som faktisk står i neste setning, ikke utelukkende spenning om hvor lenge det er til punktum igjen.

Forfatteren beveger seg fra dypdykk i særlig et par utvalgte, obskøne og derfor kontroversielle svenske romaner, via storpolitiske spørsmål til oppvekst i hjembyen Lillehammer. Blant mer. Inntil han ender med noe jeg oppfatter som et antropologisk reise inn i seg selv, søkende etter hva det vil si og hva det innebærer å være et skrivende menneske, et tenkende menneske som bruker ord som redskap.

Sæterbakken skriver med temperatur, engasjement og nysgjerrighet. Som da han inviterte David Irving til Norsk Litteraturfestival, utfordrer han oss i denne essaysamlingen. Ikke ved å gi oss fasiten; han vil at også vi skal tenke; han vil hjelpe oss (leserne) til å bli mer nysgjerrige og mindre fordomsfulle.

Noen vil kanskje synes han opptrer som selvhøytidelig og selvnytende bedreviter. Men jo lenger ned i «Dirty Things» jeg kom, desto klarere ble det for meg at det var nettopp selvhøytidelig bedreviter Stig Sæterbakken ikke ønsket å bli oppfattet som da han arbeidet med tekstene til denne essaysamlingen.