Briten Ian McEwan har skrevet romanen Solar som bl.a. handler om klimaspørsmål. Det er for øvrig etter hvert kommet noen slike romaner. Et norsk eksempel er «Klima X» av Erik Grønner, som omhandler det økonomiske spillet i internasjonal handel med klimakvoter.

I Solar, som utkom i vår og nå er oversatt til norsk, er hovedpersonen en fysiker som i forholdsvis ung alder fikk en nobelpris for sin forskning på å frambringe kunstig fotosyntese. Han heter Michael Beard. I romanen er han i slutten av 50-årene og har i mange år levd på sitt ry etter tildelingen av nobelprisen. Han er blitt tykk og usunn, har fire ekteskap bak seg i tillegg til mange løse seksuelle forhold. Beard havner ofte i pinlige situasjoner. McEwans skildring av disse er tidvis preget av absurd humor. Forfatteren har sagt i et intervju at det er mange selvopptatte typer innen vitenskapen, som en kan kjenne igjen i hovedpersonen.

I desember i fjor fulgte McEwan den store, og stort sett mislykkede, klimakonferansen i København (COP 15). Han sier i et intervju at det ikke er historiske paralleller i verden til at verdens ledere er blitt innkalt av vitenskapen. Med det mener han at rapportene fra FNs klimapanel har gitt grunnlaget for konferansen. Men resultatet i København ble kaos og konflikt, men hadde et element av farse i seg. Etterpå skrev McEwan ferdig romanen. Den siste delen er lagt til sommeren 2009. Nobelprisvinneren Beard får da en e-post med en invitasjon til å tale for utenriksministere på klimakonferansen.

Ian McEwan er født i 1948 og er blitt kalt Storbritannias nasjonale samvittighet. Han tilhører en forfattergenerasjon som debuterte på 1980-tallet. En hans samtidige er Salman Rushdie. McEwan har skrevet i de fleste litterære sjangre. Han har tidligere ytret seg mot statsminister Margaret Thatcher og Irak-krigen. Fremst blant hans bøker, som er blitt kjente over hele verden, står Atonement som på norsk heter «Om forlatelse». Den er filmatisert og handler om hvordan mennesker kan ødelegge hverandre gjennom beskyldninger og sjalusi.

Den kunstige fotosyntesen som Beard fremdeles forsker på dreier seg om å bryte ned vann til de to kjemiske bestanddelene hydrogen og oksygen. Hydrogenet lagres i tanker og presses inn i brenselsceller, som kan drive en generator. Dette kan gi billig og svært lite forurensende energi, som kan bli et alternativ til bensin og diesel i bilmotorer. Hydrogen som drivstoff fører ikke til utslipp av klimagasser. Mye av romanen dreier seg om forskningen på

og arbeidet med å etablere en et anlegg i USA for kunstig fotosyntese.

I McEwans tidligere romaner på 1980-tallet var tonen pessimistisk, mens den i hans senere bøker paradoksalt nok er blitt mer optimistisk. Han sier i et intervju at etter som han er blitt eldre, har han fått mer å beskytte. Den sammen tonen finner McEwan hos de naturvernerne han skriver om i boka. Disse har gått fra å forsvare naturen mot sivilisasjonen, til at de nå forsvarer sivilisasjonen. Han mener jorden vil overleve en temperaturøkning på ti grader C. Problemet er da bare at 95 prosent av artene vil dø ut, fordi jorden ikke bryr seg. Det er vi som må bry oss om oss selv.

Romanen Solar er både morsom og nedslående å lese. Det første fordi den har kostelige og overraskende scener, som da Beard på en snøscootertur ved Longyearbyen lenge tror at han har frosset av seg kjønnsorganet. Inntil han oppdager at en lebepomade har falt ned i den lange underbuksen hans. Nedslående er det fordi den viser menneskenes problemer med å gjøre noe med klimaendringene.