Skummelt fra maktens korridorer

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

«Den store, grå bygningen var et eget samfunn i byen. Det var den største arbeidsplassen i byen, og en arbeidsplass som så ut til å bringe frem det beste og det verste i menneskene som jobbet der...»

DEL

LILLEHAMMER: De som har et horn i siden til legestanden og mistenker dem for å være maktsyke, vil trolig nikke bekreftende til flere sider i den første boka i kiosklitteraturdebutant Trine Kjus Brumoens nye romanserie. At handlingen er lagt til Hammerstad, en by slående lik Lillehammer, gir kanskje enkelte en følelse av å få et innblikk i sykehusets hemmelige, indre liv.

«At det foregikk litt av hvert bak disse veggene, visste hun allerede.»

Overlegen Kjus Brumoen, som har jobbet ved sykehuset i Lillehammer, er nå ansatt ved Olafiaklinikken i Oslo. Men hun bor på Lillehammer sammen med sin mann og fire barn.

- Mine turnuserfaringer har vært viktig for autentisiteten. Men personene og pasienthistoriene er oppdiktet. Karakteren Eva er ikke som meg, men en del av hennes tanker om helsevesenet er mine, sa forfatteren i et intervju med GD nylig.

Hovedpersonen Eva Dahl er en ung og vakker turnuslege ved St. Hallvards hospital i Hammerstad. Men det er skjær i sjøen for den ferske, dyktige legen: Den ondskapsfulle kirurgen Veronika, den dameglade anestesisykepleieren Lars og den usympatiske avdelingsoverlegen ved kirurgisk avdeling, Magnar Aspås.

«Disse sidene som kanskje ikke var så fremtredende i dagliglivet, gjorde at man ble godt kjent med dem man jobbet sammen med. Det oppsto alle former for mellommenneskelige forhold, fra varme vennskap og inderlige kjærlighetsforhold til hensynsløs maktbruk, ensomhet og utroskap.»

«Rivalene» heter boka som nå er ute for salg, etter en tyvstart som vedlegg til Norsk Ukeblad i forrige uke. På Lillehammer solgte ukebladet unormalt godt, forteller kioskansatte GD har snakket med. Men med et opplag på 250.000 eksemplarer og en introduksjonspris på 19 kroner, skulle det være mulig for folk flest å få tak i boka.

Raskt vil nok mange kjenne igjen likhetstrekk med dølabyen med beskrivelsen av hus som ligger som fastfrosset i åssiden, den brede elven dekket med is her og der, og frostrøyk over østre del av byen som kunne se ut som om et stort troll lenger oppe i dalen hadde blåst den kalde ånden sin inn i menneskebyen. Også andre beskrivelser vil for mange lyde kjent:

«Hammerstad var altfor ren og ryddig. Borgerlig. Innbyggerne hadde røde roser i kinnene og snakket om skiturer når de møttes i gågata på lørdagene.»

Men innenfor veggene i den grå betongklossen i den ellers så pene byen, er ting langt fra like idyllisk som i gågata. En parallell historie om dumdristige ungdommer på skysstasjonen, vitner heller ikke om at alt kommer til å gå smertefritt.

Kjus Brumoens maleriske beskrivelser fører handlingen raskt fremover, i typisk underholdsninglitteraturstil. Ikke så mye brennende lidenskap i første bind, men desto mer spenning. Forfatteren er også smart nok til å legge ut nok løse tråder til at leserne vil ha mer. Med ytterligere ni ferdigskrevne bind klar for utgivelse, skulle Kjus Brumoen være godt forberedt.

«Han snudde seg og kastet et blikk opp mot den høye sykehusbygningen. Det lyste fra utallige vinduer. Det er en egen, lukket verden, tenkte han. Noen hvitkledde skikkelser hastet fobi langt oppe i etasjene. Kanskje hadde en pasient dødd. Eller kanskje var en ansatt på vei til et hemmelig stevnemøte på et mørkt kontor.»

Artikkeltags