Slurvete språk

Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

CHRIS TVEDT og ELISABETH GULBRANDSEN Den blinde guden Kriminalroman Cappelen Damm

DEL

«Den blinde guden» er en fascinerende fortelling. Dessverre svekkes lesegleden av rufsete språk og inflasjon av overflødige og unødvendige småord.

I 2011 fikk Chris Tvedt Rivertonprisen for «Dødens sirkel». Trist at han og ektefellen (forfatterparet) i årets roman ikke har lagt mer innsats i språket. Tvedt og Gulbrandsen burde vært mer selvkritiske under skrivearbeidet. Betenkelig også at ikke forlagskonsulenten brukte rødblyanten før manuset gikk i trykken.

Slurvete tegnsetting (komma og punktum), oversvømmelse av oftest unødvendige småord som «noe/noen/vel/så/en... osv», irriterende mange setninger som begynner med «og» og «men», uheldige ordstillinger og personer som bytter navn: Ulv Johnsen, blir vekselvis hetende Ulf og/eller Johansen. Dagens norske krimforfattere skal for øvrig vite at «politikammer» og «forhørsretten» er det ingen ting som heter lenger.

Romanens sterke side er dramaturgien, med de mange vendepunktene. «Den blinde guden» er en spennende og etter hva jeg kan bedømme, realistisk fortelling fra den røffeste delen av norsk forbryterverden, med ran, grov vold, kynisme og utro tjenere. Tvedt og Gulbrandsen går tett på politiets arbeidsmetoder. De unnlater ikke å gi PST ett og annet spark. Med innsikt skildrer de også hvordan det psykologiske påvirker vitner, mistenkte og siktede når de i møte med politiet, konfronteres med egne handlinger.

Artikkeltags