Ustø i finalen

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Jørn Lier Horst: «Den eneste ene» Kriminalroman Gyldendal

DEL

Politimannen Jørn Lier Horst er ute med sin fjerde kriminalroman etter debuten med «Nøkkelvitnet» i 2004. Året etter kom «Felicia forsvant» og i fjor «Når havet stilner». Det er hevet over tvil at Horst besitter viktige kvaliteter både som forteller og som fagmann. Han blotter stor kjennskap til politiarbeid og evner å bruke de dramaturgiske grepene som er nødvendige for å bygge opp både plottet og vegen fram mot løsningen. Han har dessuten konstruert en både troverdig og høyst menneskelig helt i etterforskeren William Wisting. En mann med ressurser og svakheter. Et sammensatt og tredimensjonalt menneske.

Horst pøser ikke på med effekter for å fri til sitt lesende publikum. Han er ganske jordnær og ikke redd for vise hvor møysommelig og tidkrevende politiarbeid oftest er.

Handlingen er lagt til Larvik. En spiller på Norges beste kvinnehåndballag forsvinner sporløst midt på lyse dagen. Uforklarlig. Ingen ting tyder på at hun hadde fiender. Heller ikke er det tegn som peker i retning motiv for å stikke av. Hun kan imidlertid like godt ha reist bort som å ha blitt kidnappet eller drept.

Under letearbeidet dukker opp andre saker, som at et lik og en død katt blir funnet på et brannsted i skogen, at mennesker som hadde en eller annen link til håndballspilleren, har ting å skjule. Når Wisting og hans kolleger tror de står overfor et gjennombrudd, får de en på trynet. Samtidig skildrer forfatteren sider ved Wistings privatliv, som influerer på hverdagen som etterforsker.

Min hovedinnvending mot boka er at løsningen ikke blir høydepunktet fortellingen bygger opp mot. Horst kommer ikke helt i mål og sliter med å finne det gode motivet for forbrytelsen(e). Løsningen står derfor ikke helt i stil med opptakten. Finalen blir vaklende og ikke så fascinerende som jeg hadde forventet.

Romanen er forsynt med et ganske trist etterord som enten forteller oss at dette er siste boka om Wisting, eller varsler en ny og enda mer preget Wisting neste gang.

Jørn Lier Horst fører et språk som kler krimsjangeren. Han er også så snill at han skriver korte og leservennlige kapitler. Han kunne imidlertid vasket språket for overflødige småord, i første rekke «noe» og noen».

Romanen er også kommet som lydbok.

Artikkeltags