Det sies at oppsporing av slekt har fått et oppsving på grunn av NRK-programmene.
Denne vesle boka glir på skinner inn i trenden, og vil åpenbart bidra ytterligere til den ved sin kunstneriske kraft. Dels som dikt, dels i prosa. Familiebilder. Lars’ minner og fabuleringer. Fars memoarer fra sin københavnske barndom. Muntert og alvorlig, om hverandre. Vemodig mer enn sentimentalt. Både personlig og privat, men slett ikke påtrengende. Ettertenksomt, men ikke krevende. Og endelig: Alt nydelig anrettet mellom de to permer.
– Jeg er gammel nok til å ha ingen tid å miste, skriver Saabye Christensen. Han avslutter – gripende – boka på farens dødsleie, og «jeg overtar hans minner». De er i seg selv viktige også for senere generasjoner, men Lars’ minner om sin far har vært vesentlige for hans eget liv: «Jeg gikk ikke i min fars fotspor, men jeg så dem. Uten de sporene kunne jeg aldri valgt en annen veg,» sier han.
Ord til ettertanke, men her er også vakre ordbilder fra barndommens somrer, de «som står i kø, men noen sniker». Da «tiden gikk seg vill i hundre sønderslåtte klokker». Les for eksempel prosadiktet om den lille gutten som står i skyggen og usett betrakter farmor som grer sitt lange, grå hår. Det er rett og slett så vakkert!