2008 sto i Henrik Wergelands tegn, 200 år etter hans fødsel. Mer enn 1000 arrangementer ble presentert over hele landet. Forfatteren og poeten Erik Bystad bidro med en artikkelserie i GD, basert på Wergelands løst-og-fast-skriverier fra Christiania til den vesle firesiders Lillehammers Tilskuer i årene mellom 1841 og -44. Her var skjåkvær, wergelandvenn (det meste av tiden) og landets mest fremstående journalist, Sylvester Sivertson, redaktør et par år, og han slapp vennen til i sine spalter da Wergeland hadde gjort seg umulig i hovedstadsavisene.

Nå er artiklene blitt til bok, en tiltalende sådan. La gå at temaet er smalt: Litt om Sivertson, mye om diktergeniet, slik forsideillustrasjonen antyder. Men Bystad gir oss sin fascinasjon for Wergeland så mangevinklet og muntert velskrevet at bokens nedslagsfelt bør dekke og tiltrekke flere enn de opplagte få.

Redigeringen, med mange bilder og rammer, gjør boka lett lest. Disposisjonen, med en firedeling av stoffet gir fasthet i mangfoldet: Først en historikk og personpresentasjoner, deretter et modernisert utdrag av temaer Wergeland skrev om, oppmyket med Bystads egne kommentarer og forklaringer. Og nesten til slutt et kapittel om dikterens gripende dødsleie, før Erik Bystad legger på en utskrift av en lengre samtale med vennen Morten Jostad om dikterjubiléet (som Jostad var kunstnerisk konsulent for) og berettigelsen av det. @Tekst:Gjentakelser blir nok ikke til å unngå her, men dette mer journalistiske grepet gjør boka ytterligere personlig og ikke-biografisk vurderende. Slik slår de bastant fast at multigeniet i all sin motsetningsfylde, «den største nordmann i sin samtid», «vår største lyriker gjennom alle tider», står og skal stå som en bauta i norsk historie.