Fire industribedrifter,
alle storforbrukere av ull i sin produksjon, roper ut om negative konsekvenser av at bønder legger ned og tilgangen på norsk råstoff forsvinner. Oppropet illustrer godt hvordan økonomien og helsetilstanden til norsk landbruk også slår rett inn i annen sysselsetting.

Jordbruksforhandlingene berører ikke bare bønder og bøndenes egen foredlingsindustri, det handler om å se og om å utbedre omfattende skader på noen av samfunnets viktigste bærekonstruksjoner.

Jan Skrefsrud ved Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk og de tre andre industrilederne, viser hvordan tilgangen på norsk ull til industrien har falt i takt med kutt i produksjonstilskuddet til bøndene. Vi brenner altså ull, samtidig som vi lager tekstiler av plast, som vi i realiteten skyller ut i vassdrag og hav som små, usynlige partikler. Lav lønnsomhet i småfenæringa er med andre ord lite bærekraftig i flere perspektiver.

Bekymrede kommunepolitikere bevilger støtte til lokalt jordbruk, i et forsøk på å lindre de mest akutte konsekvensene av vanvittige gjødsel- og energipriser. For kommuner som tjener penger på at strømprisene er rekordhøye, mener vi at det skulle egentlig bare mangle. Nå ser vi at også kommuner uten slike ekstraordinære inntekter leter etter muligheter for å bidra. Det er bra. Det kan lindre noe av smerten for en blakk bonde, men like viktig er signaleffekten. Det viser at kommunepolitikerne ser det som også ull-direktørene peker på; manglende lønnsomhet i jordbruket får viktige konstruksjoner i samfunnet til å forvitre.

Bondeorganisasjonene har i årets jordbruksoppgjør lagt fram et krav som er hinsides alt vi har sett før. Nå venter vi på at regjeringen skal komme med et tilbud som bekrefter at den ser problemene, at det kommer nok penger på bordet til å løse akutte kriser, og at det kommer en opptrappingsplan som gjenreiser håpet for norske matprodusenter.