Gå til sidens hovedinnhold

Bondelaget unnlater å ta debatten om billig soya og billig arbeidskraft

Artikkelen er over 1 år gammel

KOMMENTAR Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Bondelaget gir en gavepakke til Regjeringen Solberg. Knapt siden krigens dager har det vært slik fokus på beredskap, matproduksjon og trygghet.

Likevel velger Regjeringen, representert ved Olaug Bollestad, og Norges Bondelag, representert ved Lars Petter Bartnes, å legge de mest kritiske ballene døde:

– Behovet for å øke prisen på importert soya (kraftfôr).

– Behovet for å øke prisen på importert arbeidskraft (lønns- og arbeidsvilkår i jordbruket).

Disse temaene er det behov for å ta en grundig debatt om. Der Staten har hovedansvaret. Men der Bondelaget må forplikte seg langt mer enn i dag.

Begge eksempler dreier seg om anstendighet i norsk landbruk og i norsk samfunnsutvikling.

Begge deler går helt til kjernen av det et flertall i Stortinget faktisk har vedtatt: Mot stemmene til H, V og Frp har Stortinget bestemt at innen 1.1.2026 skal norsk sjølforsyning, basert på norske ressurser, være på minst 50 prosent.

Et slikt mål er vi langt unna i dag. Selv om Bollestad nødvendigvis på kort sikt må forsikre oss alle om at vi har tilgang til nok mat.

Det er en viktig historie, men det er en annen historie enn Stortingets vedtak. Som hun praktisk talt ikke snakker om.

Det er godt gjort av en statsråd som skal stå ansvarlig overfor vår nasjonalforsamling.

Nesten like oppsiktsvekkende er det at heller ikke Norges Bondelags ledelse snakker om utfordringen - og muligheten.

Hvordan kan dette forklares?

Svaret er brutalt: Ledende tillitsvalgte i Bondelaget snakker mer og mer på vegne av et jordbruk som ikke lenger er basert på familiejordbruk, som vi flest steder nå finner i Oppland, Sogn og Fjordane og i Hordaland – for å adressere til dagens stortingsvalgkretser.

Mer og mer er jordbruket forankret i et «selskapsjordbruk». I et slikt jordbruk blir ikke beredskap, sjølforsyning og betaling for innsatt arbeid på linje med øvrig arbeid i samfunnet, det viktigste.

I et slikt jordbruk blir det viktigere å få inn billig kraftfôr fra utlandet (soya) og billig ufaglært arbeidskraft (østeuropeere til 123 kr i timen). Altså på vilkår som i realiteten betyr at bondeledere argumenterer for sosial dumping.

Et slikt jordbruk argumenterer ikke for å ta hele landet i bruk, å bruke norske beiteressurser, å forankre lønns- og arbeidsvilkår som norsk arbeidsliv skal være preget av.

Jordbruket i Norge følger etter jordbruket i Sverige – overgangen fra å være bonde til å mer å bli bedriftsleder. Der innsatt arbeid skal være billigst mulig.

Spennet mellom bønder i Gudbrandsdalen og en stadig mer kapitalintensiv næring blir større og større.

Jordbruket har i en slik sammenheng mye å lære av LOs kamp for likelønn og anstendighet. Ja, jordbruket bør nettopp i en situasjon som i dag vite å gå i allianse med LO.

Hvor lenge skal Bondelaget tie?

Hvor lenge skal Sps Trygve Slagsvold Vedum tie? Og Aps Jonas Gahr Støre?

Fra Regjeringen, Solberg og Bollestad er det knapt å vente at ærligheten om produksjonsbetingelsene i vårt jordbruk skal bli blottstilt. Men flertallet i Stortinget som vil øke norsk sjølforsyning i løpet av fem år, kan ikke sitte stille.

Koronaviruset er en smerte for mange. Men det burde være en velsignelse for andre. Som får anskueliggjort hvorfor anstendighet må være en bærebjelke i vårt jordbruk.

Flylaster inn med underbetalt arbeidskraft i jordbruket forteller om en næring – og et samfunn – i ulage med seg selv.

Hallvard Grotli, politisk redaktør i GD