Det står å lese i årets NTL-magasin nr. 10 at Forsvaret nå har åpnet for at det ikke lenger skal gjennomføres bønn og preken ved bataljonsoppstillinger av hensyn til nye tjenestegjørende landsmenn med annen religiøs tro. Det er nesten så man må klype seg i armen når man leser om dette.

Jamfør grunnloven har Norge alltid vært en kristen forfatning og er det fortsatt, og blant vår «knøttlille» befolkning bestående av i underkant fem millioner individ, skal altså ikke tjenestegjørende soldater lenger kunne dra nytte av sin og/eller forfatningens offisielle kristne tro, i hvert fall den delen av soldatrekkene som fortsatt står i Statskirken.

Forsvaret har vært en solid nasjonal tradisjonsbærer i en årrekke. Bruken av faner og flagg, uniformer, saluttering, feltgudstjenester, store og små markeringer av betydningsfulle hendelser i krig og fred og nå plutselig dette ...

Kirken og feltpresten har og er fortsatt en viktig del av Forsvaret. At man nå ser at moskeer og feltimamer også får tjenestemessig innpass i de militæres rekker, er vel og bra for dem det gjelder. Men det er altså fortsatt en majoritet blant våre militære styrker i dette landet som er tilsluttet Statskirken, og signalet denne oppståtte unnfallenheten gir, er faktisk skremmende.

I samme åndedrag er det ikke lenge siden massemedia skrev om lærere som forbød bruken av ordet «jul» og annet tradisjonelt i tilknytning til norsk julefeiring i grunnskolen av hensyn til elever og foreldre med annen religiøs oppfatning enn den kristne ...

Det er skummelt å si sin ærlige mening i dette landet om slike tema uten at man risikerer å bli kalt fremmedfiendtlig, rasist eller langt verre ting. Dette har så men ingen ting med rasisme å gjøre, da det er en menneskerett å ha sin gudstro. Ingen kan påberope seg at en tro er mer verdt enn en annens og hva man tror på er som kjent en personlig sak. Faktumet er at slik som vi innskrenker vår rett til å leve slik som tradisjonen krever at vi gjør, skaper vi ubevisst en form for omvendt rasisme som kun rammer oss selv.

Skal vi bli nødt til å kutte ut grunnleggende verdier bare fordi vi tar imot innflyttere med annen tro og kultur? Jeg trodde faktisk at man måtte omstille seg det landet man kom til og ikke omvendt. Kan i den forbindelse ikke helt se konsekvensen av at nordmenn flytter til et annet land og forventer at denne nasjonen skal kutte ut deler av sine religiøse tradisjoner av hensyn til oss, men i dagens Norge går altså dette an – tro det eller ei! Det merkelige oppi det hele er at det slett ikke er våre innflyttere som forlanger dette – nei, det er vi selv som tar initiativet i kraft av en underlig form for selvdestruktiv og selvpåført snillisme – ukjent av hvilken grunn?

Så hvorfor må vi gi avkall på norsk tradisjon og kultur fordi vi er i ferd med å bli et flerkulturelt fellesskap – med andre ord hvorfor må vi nedprioritere det norske i oss selv? At vi er i overkant underlige i dette landet er dessverre en kjent sak, men et sted går grensen ...

Trond Setså, Lalm